LESERBREV
Sitkagran langs kysten – hvem rydder opp?
Jeg ønsker å følge opp mitt tidligere leserbrev om sitkagran, gjengroing og de utfordringene denne fremmede arten skaper langs kysten vår.
I dag, 26. april, kunne vi lese på NRK om de store problemene som har oppstått langs norskekysten – fra sør og helt opp til Troms – som følge av den omfattende plantingen av sitkagran fra 1960-tallet og utover. Miljødirektoratet erkjenner nå at dette har utviklet seg til et betydelig naturproblem. Samtidig blir det påpekt at det mangler ressurser til å rydde opp.
Flere steder i landet er arbeidet med å fjerne sitkagran allerede i gang, men ofte skjer dette på dugnad og ved hjelp av frivillige. Det sier sitt om hvor stort problemet er blitt.
Annonse
Sitkagrana har vært populær i skogbruket fordi den vokser raskt og gir relativt rask økonomisk avkastning. Den ble derfor plantet i stort omfang langs kysten. Men i dag ser vi baksiden av medaljen: en fremmed art som sprer seg langt utenfor plantefeltene og fortrenger naturlig vegetasjon og kulturlandskap.
Jeg husker selv hvordan vi som skolebarn var med og plantet og gjødslet sitkagran her ute i Karihola, i området der boligfeltet ovenfor Hagelin ligger i dag. Den gangen ble dette sett på som noe positivt og fremtidsrettet. I dag vet vi mer om konsekvensene.
Det er derfor positivt at stadig flere nå får øynene opp for dette voksende problemet. Spørsmålet er hva vi gjør videre.
Kanskje kommunene i større grad kunne invitere til organiserte ryddedugnader? Rundt om i lokalsamfunnene finnes det mange kompetente folk som kan håndtere motorsag og bidra til å rydde bort sitkagran der den sprer seg i naturen. Med god organisering, sikkerhet og oppfølging kunne slike tiltak både redusere problemet og skape lokalt engasjement.
Sitkagranen ble en gang plantet med gode intensjoner. Nå er tiden kommet for å rydde opp.
Derfor vil jeg stille et konkret spørsmål til Kristiansund kommune: Vil kommunen ta initiativ til en organisert innsats for å fjerne sitkagran der den sprer seg i naturen?
Med dugnader, samarbeid med frivillige og litt tilrettelegging kunne mye vært gjort. Mange lokalt har både kompetanse og vilje til å bidra.
Roger Naas
