LESERBREV
Sitkagran, gjengroing og skogbrannfare
Plantingen av sitkagran i Norge tok til for alvor tidlig på 1900-tallet, og økte kraftig etter andre verdenskrig, særlig langs kysten. Det som en gang ble sett på som et nyttig skogbrukstiltak og leplanting, har i dag vist seg å få store konsekvenser for natur og landskap.
Sitkagrana er en hardfør og raskt voksende art som sprer seg effektivt. Resultatet er at den mange steder fortrenger naturlig vegetasjon og gjør stor skade på det biologiske mangfoldet. I dag regnes sitkagran som en fremmed art med høy risiko, nettopp fordi den ikke hører hjemme i norsk natur og sprer seg ukontrollert.
Den overtar viktige kulturlandskap og verdifulle naturområder. Der vi før kunne gå turer i åpne landskap og nyte utsikt og variasjon i naturen, møter vi nå tette og mørke skogområder. Også i eksisterende skog presser den ut naturlige treslag som furu og bjørk. Under sitkagrana blir skogbunnen ofte fattig og artsløs – markblomster og gress forsvinner i skyggen av de tette trekronene.
Annonse
Gjengroingen fører også med seg en annen alvorlig utfordring: økt fare for skogbrann. Når skog og tett vegetasjon får vokse ukontrollert, ofte helt inn mot bebyggelse, øker risikoen betydelig. Den nylige brannen på Sukkertoppen i Ålesund er et skremmende eksempel. Det var på hengende håret at ikke nærliggende bebyggelse tok fyr.
Dette viser konsekvensene av at landskapet vårt over tid har fått gro igjen. Når vi i tillegg vet at sitkagran er en uønsket fremmed art som sprer seg videre, er det grunn til å stille spørsmål: Har vi vært for passive?
Det er på tide å ta problemet på alvor. Vi må i større grad rydde opp i spredningen av sitkagran, ta vare på kulturlandskapet og redusere risikoen for fremtidige branner. Dette handler både om natur, sikkerhet og hvilket landskap vi ønsker å overlate til kommende generasjoner.
Tekst: Roger Naas
