LESERBREV
Taretråling – et miljøproblem vi ikke kan ignorere
Tidligere i vinter var jeg ute med min 18-fots båt og fisket utenfor Langholmen. Etter hvert fikk jeg selskap – av en båt jeg helst aldri skulle sett så langt inne ved kysten. En taretråler kom i høy fart rett mot området jeg lå i, stoppet opp, kastet grabben og satte i gang trålingen. Når jeg er vitne til slikt, ser jeg rett og slett rødt.
Vi vet at kysttorskbestanden sliter. Hummeren er presset. Flere andre kystnære arter er i tilbakegang. Likevel tillates en praksis som systematisk ødelegger gyteplasser og fjerner grunnlaget for liv langs kysten. Oppvekstområder forsvinner, og balansen i økosystemet brytes ned bit for bit.
Tareskogen er ikke bare «noe som står i sjøen» – den er selve livsgrunnlaget langs store deler av kysten. Den fungerer som barnehage for et mangfold av arter; småfisk, skalldyr og andre organismer er helt avhengige av denne beskyttelsen for å overleve sine mest sårbare livsfaser. Når tareskogen fjernes, forsvinner dette skjoldet – og overlevelsen stuper.
Annonse
I tillegg er tareskogen en av naturens egne klimaverktøy. Den binder store mengder CO₂ og bidrar aktivt til å dempe klimaendringene. Å rive opp tareskogen er derfor ikke bare et lokalt naturinngrep – det er også et direkte angrep på naturens evne til å håndtere klimautfordringene vi står i.
Taren stabiliserer dessuten havbunnen og demper bølger og strømmer. Den skaper ro og struktur i et ellers utsatt miljø. Når denne rives bort, etterlates en mer sårbar og ustabil havbunn, med ringvirkninger langt utover selve området det tråles i.
At denne formen for virksomhet fortsatt er lovlig, er vanskelig å forstå. Ja, det går noen år mellom hver gang det tråles i samme område, men skaden som gjøres i løpet av én sesong er allerede betydelig – og ofte irreversibel.
Jeg vil uten å nøle kalle dette miljøkriminalitet av verste sort, med følgende begrunnelse:
- Ødeleggelse av gyteområder for fisk og skalldyr
- Tap av oppvekstområder for yngel og småfisk
- Reduksjon i biologisk mangfold langs kysten
- Forstyrrelse og nedbryting av lokale økosystemer
- Svekkelse av allerede pressede bestander som kysttorsk og hummer
- Ødeleggelse av tareskog som fungerer som karbonlager
- Svekket evne til CO₂-opptak og økt klimabelastning
- Mer ustabil havbunn og økt sårbarhet for erosjon
- Langvarige – i mange tilfeller permanente – naturinngrep
- Negative konsekvenser for småskala fiskere og kystsamfunn
- Nedbygging av naturverdier til fordel for kortsiktig profitt
Det mest oppsiktsvekkende er likevel stillheten. Hvor er miljøpartiene? Hvor er organisasjonene som ellers er raske til å rope varsko? Det er påfallende hvor stille det er fra hold som vanligvis hevder å kjempe for naturen. Kanskje skyldes det én ting: penger. Dette er en næring få tør å utfordre.
At denne virksomheten får operere helt inne i fjæresteinene, er intet mindre enn en skandale. Dette er ikke bærekraft – det er ren rovdrift. Nå må politikerne våkne. Og miljøbevegelsen må komme seg på banen – før enda mer av kysten vår er rasert.
