Hvorfor skriver jeg i Nordmørsposten?
Jeg har opplevd alt fra sildetidas gullalder til den brutale aviskrigen i Kristiansund. Nå tar jeg et oppgjør med den enorme forvandlingen – og det er spesielt én ting ved dagens samfunn som ryster meg.
Publisert
Jeg var ikke gamle karen da jeg leverte mine første bidrag til gamle Romsdalsposten i Kristiansund. Det var takket være at jeg kjente Bjørn Monge som var journalist i avisen at jeg fikk innpass. Mens jeg gikk på Realskolen ble det stadig flere artikler. Redaktør Paul Ohrvik hadde et greit avlønningssystem. Jeg fikk 5 kroner for en enspalter, 10 kroner for en tospalter og 20 kroner for et oppslag over tre spalter. For en dobbeltsidig reportasje med mange bilder vanket det gjerne 100 kroner. Og det var mange penger den gangen. Jeg leverte mange artikler og mange fotografier – så det ble mange kroner i måneden. Jeg leverte også mye stoff til avisen da Ivar Alver var redaktør.
Sildetida ga store inntekter
Annonse
Mens jeg gikk på Kristiansund Høiere almennskole (realskole og gymnas) var jeg også aktiv med i redaksjonen for skolens avis – MøreJarl. Jeg var også elevrådsformann både på den gamle skolen i Langveien og på det nye gymnaset i folkeparken. Jeg hadde Hans Hammond Rosbach som lærer – og han fikk meg interessert i politikk. Jeg var faktisk formann i Møre og Romsdal Unge Venstre 16 år gammel. Dette var tida hvor Kristiansund var den store sildebyen i Norge. Hver kveld var jeg på sildelagets kontor for å skrive av fangstlistene. Jeg leverte stoff til mange aviser langs hele kysten. Dette var før mobiltelefonens tid – jeg ringte rikstelefon og leste opp til diktafoner rundt om. Fangstlistene var noe av det beste stoffet avisen hadde. Det ble mange gode honorarer.
En viktig reise til sjøs
Men som mange andre unge nordmøringer var det en lengsel om å reise til sjøs. Jeg var faktisk landets første offisersaspirant i Bergensrederiet Westfald Larsen. Jeg seilte på to av rederiets båter – «Fjellanger» og «Villanger». Det brakte meg verden rundt – og dette var i selveste gullalderen for norsk skipsfart. Dette ga et viktig innblikk i verden utenfor Kristiansund.
Viktige år i pressen
I 1969 fikk jeg tilbud om fast jobb som journalist i Tidens Krav – og da ble det slutt på sjømannslivet. Vi var en ung gjeng journalister som jobbet natt og dag. I tillegg var jeg politisk aktiv i Arbeiderpartier. Alle journalister i A-pressen ble automatisk medlem av Arbeiderpartiet den gangen. Jeg jobbet også et år som fotograf ved Stavanger Museum. Det var lærerikt.
I 1980 fikk jeg tilbud om en jobb i kystavisa Fiskaren i Bergen. Der ble jeg både redaktør og disponent. Dette var også en avis som fikk en eventyrlig opptur. I 1985 ble jeg spurt om å overta som disponent i Tidens Krav som da var i en heftig aviskrig med gamle Romsdalsposten som ble døpt om til Nordmørsposten. Det er vel ingen byer i Norge som hadde så gode lokalaviser den gangen. Tidens Krav vant aviskrigen. Dette var faktisk første gang at en avis som ikke kom ut under krigen, slo den borgerlige avisa som fortsatt kom ut den gangen. Men aviskrigen var brutal og den kostet mye.
Mange år i byggenæringen
For min del dro jeg til Oslo – først som redaktør i Byggaktuelt og fra 1992 som redaktør og administrerende direktør i Byggeindustrien som var eid av entreprenørene i Norge. Dette bladet lå med brukket rygg etter den brutale nedturen i byggenæringen etter boomen på slutten av 1980-årene. Men sakte men sikkert ble bladet bygget opp. Da jeg gikk av som sjef var det landets viktigste fagtidsskrift i bygg og anlegg i Norge. Vi startet tidlig nettstedet bygg.no som i dag er det desidert viktigste nettstedet i Bygge-Norge.
Mange bøker – og nå kommer en ny
Jeg har skrevet mange bøker i årenes løp. Nå jobber jeg med en bok om byggmestrene i Kristiansund som i år feirer at foreningen deres er 110 år. Dette blir en bok om mange som har bidratt til utbygging av byen fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag. I boka blir det mange spennende historier. Dette blir også et viktig bidrag i fortellingen om Kristiansunds historie.
Fra Gutenberg til datarevolusjon
Da jeg begynte i avis ble den produsert som i Johan Gutenbergs dager. Det var han som fant opp boktrykkerkunsten i 1440. Fortsatt på 1960-tallet hadde typografene en sterk stilling i avis. Nå er dette yrket borte. Tidens Krav gikk over til data og offsettrykking i 1970. Siden har utviklingen i dataverden vært enorm.
Fra å skrive på en gammel Underwood eller Remington skrivermaskin skriver vi nå på bitte små datamaskiner som har et minne herfra til evigheten. Og fra å bruke film med 36 bilder som måtte fremkalles og hvor bilder ble produsert i mørkerom, kan vi nå ta de mest fantastiske bilder på vår egen mobiltelefon. De kan sendes videre verden over på sekundet. Det finnes nærmest ikke begrensinger på hvor mange bilder vi kan ta. Det har vært en fantastisk reise.
Begynnelsen på slutten for papiraviser
Etter at internettet kom er det nettavisene som nå overtar mediemarkedet. Stadig flere papiraviser kommer med stadig færre utgaver i løpet av uka. Noen aviser kom ut hver dag i en periode – også på søndager. Nå er det mange papiraviser som kun kommer ut to eller tre dager i uka. Dette er begynnelsen på slutten for papiravisene. Selvsagt er det mange eldre mennesker som er forskrekket over dette, men skal man følge med i timen må man kople seg opp mot en nettavis. Ellers oversvømmes verden av sosiale medier av ymse kvalitet.
En enorm endring
Jeg er av de heldig som har vært med på den enorme overgangen fra 1960-tallet og frem til i dag. Jeg har i årenes løp tatt tusenvis av bilder og jeg har skrevet tusenvis av saker. I og med at jeg har vært redaktør fra 1980-årene og frem til jeg gikk av med pensjon i Byggeindustrien har jeg skrevet uendelig mange lederartikler og kommentarer. Jeg har i alle år vært mye på reisefot rundt om i hele Norge og i verden ellers for å rapportere. Det har vært et spennende liv.
Nye Nordmøsposten er en utfordrer
Da John Berge startet opp den nye Nordmørsposten høsten 2024 ble jeg spurt om å bidra. Det synes jeg har vært en spennende utfordring. For meg er det naturlig å kommentere ulike saker. Og det er nok å ta fatt i. Som kristiansunder og nordmøring har jeg alltid vært interessert i å følge med i lokale forhold. Det er nok å ta fatt i – og det er mye man kan skrive om. Det er både gode saker og det er mindre gode saker som det er verdt å kommentere.
For nordmøringer er det viktig at det er flere aktører i mediemarkedet. Det skjerper konkurransen og gjør alle bedre. For min egen del får jeg mange tilbakemeldinger på det jeg skriver. Det er slett ikke alle som er enig med meg, men det er viktig med diskusjon. I redaktørstyrte medier kan man fortsatt kontrollere debatten. Slik er det ikke i sosiale medier. Jeg er rystet over hva voksne mennesker kan få seg til å skrive.
Det er tøft å starte en ny mediebedrift i våre dager. Håpet er at mine bidrag også vil hjelpe Nordmørsposten frem. Men skal en mediebedrift overleve må den brukes og den må ha inntekter.
