Kristiansund burde hatt både fisk og olje

 Kristiansund var den store klippfiskbyen i Norge. Vi var den også den siste store sildebyen i Norge. Vi hadde mange skipsredere og vi var en stor trålerby. Og det var også en stor handelsby. Mange grossister leverte varer til hele kysten. Vi hadde en armada av reisendebåter. Vi hadde konfeksjonsfabrikker, såpefabrikk og et rikt næringsliv.

Så lenge det meste av varer og folk ble fraktet med båter var Kristiansund det naturlige sentrum. Men overgangen fra sjø til land gjorde noe med byen. Vi mistet noe av fortrinnet ved å ligge bak Norges tryggeste havn.

Store endringer

På 1960-tallet og utover var vi fortsatt en stor klippfiskby. Så tok filetindustrien over i fiskerinæringen. Hundrevis av arbeidsplasser ble skapt. På 1970-tallet ble det skikkelig fart i skipsindustrien. Sterkoder og Storvik leverte båter på løpende bånd. Ringvirkningene var store. Jeg vet ikke hvor mange båtoverleveringer jeg har vært med på. Men det er et hundretalls. Ringvirkningene var formidable.

Bedriftene forsvant

Men så begynte ting å skje. Konfeksjonsfabrikkene forsvant. Konkurransen fra Østen ble for stor. Etter mange gullår forsvant både Sterkoder og Storvik som var hjørnestensbedrifter. Inn kom oljen som den store redningen for byen. Flyplassåpningen i 1970 var en velsignelse. Det at Kristiansund ble hovedservicebase for oljevirksomheten nord for Stadt var et vendepunkt. 

Jeg fulgte med da fiskerinæringen i Kristiansund ble rasert. Staten ga millioner av kroner til de bedriftene som ble lagt ned. Eierne tok pengene og utvandret til Sveits. Det var kristiansundere som var av de første nordmenn som flyttet til Alpelandet. Hundrevis av arbeidsplasser ble ofret av offentlige strukturmidler.

Dramatiske endringer

Som journalist fulgte jeg jeg de dramatiske endringene. Jeg dekket alle nyheter med nye kommuner på Nordmøre (fra 1964). Jeg fulgte med i de dramatiske endringene da Kristiansund og Frei fikk fastlandforbindelse. Jeg fulgte med i samferdselsrevolusjonen på Nordmøre. Og jeg fulgte med på alt som skjedde i næringslivet.

Den første oljeplattformen

Jeg var der også da den første oljeplattformen kom inn til Storvik. Jeg var der da anleggsarbeidet begynte på Vestbase – og jeg har fulgt den eventyrlige utviklingen. Jeg har også sett at det i ruinene på tomtene til skipsverftene Sterkoder og Storvik er bygget opp en ny virksomhet. Det er snart flere som jobber på disse tomtene nå enn den gangen det var skipsverft. Selvsagt skulle jeg ha sett at den flotte moderne slippen på Storvik fortsatt lå der. Da kunne vi i tillegg til Kristiansund mek. Verksted hatt et stort reparasjonsverft for skip i byen.

Burde fortsatt vært en fiskeriby

Men det jeg beklager mest av alt er at det ikke var krefter i byen som også kunne ha fortsatt hegemoniet Kristiansund var med å være en fiskeriby. Da jeg kom hjem til Kristiansund etter fem år som redaktør i fiskeriavisen Fiskaren, forsøkte jeg å ta opp denne saken. Men det falt til stengrunn. Mitt motto var at Kristiansund skulle være en by både for både sild og olje. Min god kollega Tor Dagfinn Bolsø i TK laget en flott illustrasjon om nettopp dette – Kristiansund Sild og Olje. Jeg skrev en konsultrapport til kommunen. Den ble raskt lagt i arkivene og der ligger den fortsatt i arkivene.

På mange måter falt Kristiansund gjennom stolene i denne tiden. Byen har opp gjennom historien hatt gründere som har sett mulighetene. Dessverre manglet vi i noen år de personene som også kunne se mulighetene i fisk.

Håpet er ikke ute

Nå er 1949-modellen av en guttunge blitt en gammel mann. Nå sitter han der oppe i hornet. Han gleder seg over at nye generasjoner ser nye muligheter. Nå har byen fått et Campus (40 år for sent) – la oss håpe at det kan skape nye fremskritt for byen der ute ved havet. Vi har en stolt historie fra steinalderfolket og til dagens moderne mennesker. Håpet mitt er at noen også tenker på fiskens muligheter for byen. Det var fisken som bygde byen. Det må vi ikke glemme. 

Tekst: Per Helge Pedersen