Et samfunn kan ikke spare seg rikere ved å gjøre fellesskapets viktigste tjenester fattigere

Men vi må stille et grunnleggende spørsmål: Hva slags bærekraft er det egentlig som skapes når den oppnås ved å bygge ned tjenester mennesker er avhengige av?

Når ambulanseberedskap reduseres, DPS-senger utredes lagt ned, barnetilbud vurderes endret, akutt- og fødetilbud settes under press og psykisk helse- og rustilbud bygges ned, forsvinner ikke behovene. De flyttes. Til kommunene. Til fastlegene. Til legevaktene. Til familiene. Til pårørende. Til ansatte som allerede står i krevende tjenester.

Forslagene rammer hele fylket. I Volda er akutt- og fødetilbudet satt under press. På Nordmøre er DPS-døgnplasser, ambulanseberedskap og spesialisttilbud truet. Ved Sjukehuset Nordmøre og Romsdal vurderes endringer i barnetilbudet. Ambulansetjenesten foreslås redusert flere steder i fylket. Samtidig presses psykisk helsevern, rusbehandling og andre spesialisttjenester. Forslagene er ulike.

Konsekvensen er den samme: et svakere samlet helse- og velferdstilbud.

FO organiserer sosialarbeidere både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Vi følger mennesker gjennom hele helse- og velferdskjeden, fra sykehus til kommune, fra behandling til oppfølging. Derfor ser vi noe som lett blir borte i de økonomiske regnestykkene: Mennesker lever ikke livene sine i sektorer eller budsjetter.

Når spesialisthelsetjenesten reduserer kapasiteten, flyttes ikke bare oppgaver. Belastningen flyttes også, til kommunene, til familiene og til menneskene som trenger tjenestene. Det grunnleggende spørsmålet er derfor ikke bare hva som skjer med sykehusene. Hva skjer med hele helse- og velferdstjenesten når spesialisthelsetjenesten må redusere kapasiteten?

Gjennom de siste ukene har bekymringene blitt løftet fram i nær sagt alle avisene i Møre og Romsdal, i NRK og av et bredt spekter av aktører: ansatte, tillitsvalgte, fagforeninger, overleger, fastleger, kommunedirektører, brukerorganisasjoner, ordførere, fylkestinget og politikere fra ulike partier. Det mest oppsiktsvekkende er kanskje ikke at så mange protesterer. Det mest oppsiktsvekkende er at de kommer fra alle deler av helse- og velferdstjenesten. Når så mange, fra så ulike ståsteder, peker på de samme konsekvensene, bør det ikke lenger avfeies som enkeltstående bekymringer. Da bør vi spørre om systemet faktisk produserer de resultatene som ønskes.

Særlig alvorlig er utviklingen innen psykisk helse og rus. Nasjonalt er dette et område som skal prioriteres. Lokalt ser vi forslag om færre døgnplasser, reduksjon av ambulante tjenester og nye utredninger av tilbud som allerede er under press. Samtidig vet vi at kommunene strever med å bygge opp egne tjenester og mangler både personell og kapasitet. Dette er ikke små justeringer. Det er reelle svekkelser.

Når et tilbud i spesialisthelsetjenesten forsvinner, forsvinner ikke menneskene som trenger hjelp. En ungdom i psykisk krise, en person med alvorlig rusavhengighet, et barn som trenger spesialisert behandling eller en familie med sammensatte utfordringer blir ikke mindre hjelpetrengende fordi ansvaret flyttes fra ett budsjett til et annet.

På papiret kan det se ut som en innsparing. I virkeligheten blir kostnaden ofte større. Det er ikke fordi behovene blir mindre, men fordi regningen sendes videre til noen andre. I FO ser vi den som økt press på kommunale helse- og omsorgstjenester. Vi ser flere som faller mellom tjenestene. Vi ser økt belastning på pårørende. Vi ser mer krevende arbeidshverdager for ansatte. Vi ser fagmiljøer og kompetanse som det vil ta mange år å bygge opp igjen.

Dette vises ikke i helseforetakets regnskap. Men det er like fullt en kostnad for samfunnet.

I helseforetakenes økonomiske styring telles kroner, årsverk og budsjettbalanse. Det som sjelden telles, er samtidighetskonflikter. Lengre reiseveier. Utrygghet. Pårørendes tidsbruk. Tap av fagmiljø. Belastningen på kommunene. Ansatte som ikke lenger makter å stå i yrket. Men det er nettopp disse kostnadene innbyggerne i Møre og Romsdal lever med. Det som telles, styrer beslutningene. Det som ikke telles, blir usynlig.

Helseministeren har sagt at det finnes en grense. Tiltak skal ikke gå ut over pasientsikkerhet, faglig forsvarlighet eller arbeidsmiljø. Da må spørsmålet nå være: Er grensen i ferd med å passeres i Møre og Romsdal? Mange mener vi allerede er der.

For oss i FO handler dette om mer enn sykehusstruktur. Det handler om hele velferdskjeden. Om barn og familier. Om mennesker med psykiske lidelser og rusutfordringer. Om kommuner som allerede mangler folk og ressurser. Om ansatte som skal stå i tjenestene også etter at styrevedtakene er fattet. Det er ikke bærekraft å flytte kostnader fra ett budsjett til et annet. Det er heller ikke bærekraft å gjøre kommunene til buffer for spesialisthelsetjenestens økonomi.

Derfor forventer vi at Helse Midt-Norge, Helse Møre og Romsdal og helseministeren tar signalene fra hele fylket på alvor.

Før flere irreversible kutt gjennomføres, må konsekvensene dokumenteres, ikke bare for helseforetakets budsjett, men for pasientene, kommunene, pårørende, ansatte og den samlede beredskapen i Møre og Romsdal.

Et samfunn kan ikke spare seg rikere ved å gjøre fellesskapets viktigste tjenester fattigere. Hvis økonomisk bærekraft oppnås ved å bygge ned fagmiljø, beredskap og tilbud til mennesker med størst behov, er det ikke bærekraft. Det er kostnadsoverføring. Kostnadene forsvinner ikke. De flyttes fra helseforetakets budsjett til kommunene. Til familiene. Til de ansatte. Til menneskene som trenger hjelp.

Et styringssystem som kun verdsetter det som kan måles i kroner, risikerer å gjøre de menneskelige kostnadene usynlige. Det gir ikke en bærekraftig helse - og velferdstjeneste. 

Torill Brunsvik, leder FO Møre og Romsdal, og Magnus Schalde, foretakstillitsvalgt FO i Helse Møre og Romsdal.