En festival for å redde båtene som nesten gikk tapt

Dette er mitt åttende reisebrev fra Galicia, og denne gangen handler det om en festival som ble arrangert for andre gang i år – midt på sommeren, ved Praza do Con i Cambados: Festa Mariñeira kan oversettes til norsk som Sjømannsfestivalen eller Kystkulturfestivalen, Her er rammen en folkefest med vin, sjømat, musikk, dans, leker, kunst og seilaser, men kjernen er et godt formål: å redde de gamle fiskebåtene.

Langs hele kysten av Rías Baixas var slike båter en gang selve livsgrunnlaget. Med industrialiseringen av fisket forsvant de raskt. Det som før var hverdagsredskap, ble  ble hugget opp, brent eller latt forfalle. Det samme som skjedde i Norge da alle de fine færingene havnet på st.hans-bålene. Først på 1990 tallet begynte en liten gruppe entusiaster å handle for å redde disse tradisjonelle båtene.

Intervju med Rubén González

På festivalplassen møter jeg Rubén González fra asociación Club de Mariños Onés, en av arrangørene. Han forklarer bakgrunnen:

– Hele prosjektet springer ut av ønsket om å restaurere og vedlikeholde de tradisjonelle båtene som fantes i livet i Cambados, men som med industrialiseringen av fisket var i ferd med å forsvinne. Mange av båtene som hadde vært i aktiv bruk langs kysten i århundrer, ble enten ødelagt, brent eller glemt, sier han.

Han forteller at på 90-tallet begynte en gruppe mennesker å samle og bevare slike båter. De arrangerte seilturer med unge mennesker for å vise at båtene hadde en verdi som ikke kunne gå tapt. 

– Rundt disse båtene prøver vi også å bevare sjømannskulturen, og det gjør vi i form av en forening. Vi har medlemmer som sammen driver prosjektet videre, og vi tar felles beslutninger om hvordan vi jobber. Hovedsakelig handler det om å vedlikeholde båtene vi allerede har, og å forsøke å gjenskape andre – enten ved å bygge replikaer eller ved å bevare tegninger av båter som ikke finnes lenger, men som fortsatt er i minnet til eldre fiskere.

Kunstneren og seilet til en dorna

På et annet område av festivalplassen er et dorna-seil spent opp og i ferd med å bli dekorert. Her jobber kunstneren Diego Vites, som kommer fra O Grove. 

– Han er en av dem som har tatt kurs i seiling hos oss, og vi ønsket å ha med kunsten hans i årets festival. For oss er det viktig at ikke bare båtene bevares, men også håndverket og kunsten knyttet til dem, forteller González.

Restaureringen av fiskedorna Airexa

En av hovedattraksjonene i år er at foreningen skal restaurere Alexa, den siste store fiskedorna som ble bygget for å fiske med seil. – Den ble bygget rundt 1935 eller 1936. Nå setter vi den i stand slik at den kan delta i seilaser og arrangementer, sier González.

Tradisjonsleker og aktiviteter

Mellom boder og båter var det satt opp flere tradisjonelle leker som fortsatt engasjerer både voksne og barn. Publikum kunne prøve kast med tauinger for å treffe et mål, eller sikte mot hull i en stokk. En annen øvelse gikk ut på å tre et tau, festet til en båtpromell, på en pinne. Det var også et brett med spiker der en rund brikke ble sluppet ned og havnet i en eske med nummer – en variant som minner om gamle myntspill, men fra en helt annen tid.

Regatta med tradisjonsbåter

Festivalen samler utelukkende tradisjonsbåter som holdes i stand av lokale foreninger. Regattaen er et høydepunkt, der ulike lag med dornas som konkurrerer på riaen utenfor festivalområdet . Premieutdelingen foregår på festivalområdet, med applaus og jubel for hvert navn som ropes opp: tredjeplass til Abuelo Tucho, andreplass til Jalerna, og til slutt vinneren av årets Regata do Albariño – Lilayna.

Premiene besto av små statuetter i form av dornas, og selvsagt en flaske med Alariño donert til formålet av en lokal bodega. 

Musikk, dans og folkeliv

Festivalområdet ved Praza do Con ligger rett ved strandpromenaden. Her blandes lukten av sjø og trebåt med toner fra konsertene. 

Visesangeren Manolo Bacalhau opptrådte med sanger om dagliglivet ved sjøen, om vin og fiske, og om kjærligheten og lengselen etter dem som dro langt av gårde – kanskje for å overvintre i Kristiansund, der mange av dem er gravlagt på kirkegården som en gang lå der Nerparken er i dag.

Dette er ikke hvem som helst i Galisisk kulturliv, som du kan se av denne videoen: 

Tradisjonell galisisk folkemusikk

Et annet musikalsk innslag kom fra Con de Xido, som leverte tradisjonell galisisk folkemusikk med sekkepiper, trommer og fløyter. 

Musikken var ledsaget av dansere i alle aldre – fra små barn til eldre med mange års erfaring på scenen – som fremførte de karakteristiske trinnene i de gamle folkedansene. De fargerike draktene med broderte vester, lange skjørt, hodeplagg og skinnsko med snøring bidro til å skape et levende bilde av en kultur som har blitt videreført gjennom generasjoner.

Festivalen i Cambados viser at festival kan være det rette virkemidlet når man skal skape liv i sentrum og løse en utfordring, som her ved å hindre at de klassiske båtene forsvinner. Hvor er foreningen for bevaring av færingene med seil som havner på st.hansbålene på Nordmøre?  Kanskje skulle noen arrangere en årlig festival som  virkemiddel for å bevare vår kulturarv. 

Her kombineres båtbyggertradisjon, seilaser, kunst og musikk til en helhet som både engasjerer og forankrer identiteten i kystsamfunnene. I Galicia er festivalen ofte løsningen – også når det handler om å redde båtene som nesten gikk tapt.

Neste reisebrev

I neste reisebrev drar jeg nordover, til et helt annet tema – men fortsatt med kyst, båt og historie som bakteppe. Da skal det handle om vikinger, og om hvordan den norrøne arven lever vider, og som galiserne ser at de kan utnytte på en fantastisk fin måte.

Her kan du se videoklipp fra Festa Mariñeira