Fjerde reisebrev fra Galicia: Kvinnene som høster havets gull

Etter Albariño-festivalens prosesjoner, prisutdelinger og vinseremonier har jeg denne uka beveget meg ned til tidevannsflatene i Cambados. Jeg følger kvinnene som arbeider i fjæra – havets bønder, mariscadoras, som har høstet skjell her i generasjoner. Det er et arbeid som starter når sjøen trekker seg tilbake og elva Uma renner stille ut i ríaen, og som må avsluttes før tidevannet kommer tilbake og dekker landskapet med vann igjen.

Dagen begynner på lavvann fjære sjø som vi sier på Nordmøre

Det er allerede blitt lyst når kvinnene samles i veikanten, klar for dagens økt. De har med seg stålvogner med gummihjul, utviklet for å kunne trilles over sand og gjørme med bøtter, redskaper og fangst. På stranda spres de utover, hver til sin sone. De bøyer seg over fjæra med små raker og river i hendene, og med en stålmåler i beltet. Den brukes til å kontrollere størrelsen på skjellene. De som er for små, må legges tilbake.

Arbeidet følger tidevannet. Det gjelder å være effektiv og presis. De fleste kvinnene jobber i noen få timer, til kvoten er nådd og sjøen kommer tilbake. Så ruller de vognene tilbake til veikanten, løfter bøttene over på bilen eller trallen, og leverer dagens fangst til kontroll og rensing.

En næring som bærer regionen

Marisqueo er en betydelig del av økonomien i Galicia. I 2024 eksporterte regionen over 12 000 tonn skjell med en samlet verdi på mer enn 120 millioner euro, ifølge Xunta de Galicia. Eksporten går hovedsakelig til Spania, Portugal, Italia og Frankrike, men også til Tyskland, Storbritannia og Skandinavia.

Over 2800 lisensierte mariscadoras er registrert i Galicia. De fleste er kvinner, og mange jobber i kooperativer som organiserer arbeidsområdene, fordeler kvoter og sørger for at regler og opplæring følges. Hver kooperative har ansvar for sitt område, inkludert utplanting av skjellyngel for å sikre fornyelse og bærekraftig drift.

Råvarer med høy verdi

I fjæra utenfor Cambados plukkes flere ulike typer skjell. Det mest utbredte er almeja japónica, et hurtigvoksende skjell som er lett å håndtere og gir stabile inntekter. Det har en mild og kjøttfull smak og brukes ofte i gryter og supper.

Almeja fina regnes som mer eksklusivt. Det vokser saktere, tåler ikke like hard håndtering, men gir høyere pris og en tydeligere smak. Mange av disse skjellene går direkte til restauranter med høye kvalitetskrav.

Hjerteskjell, eller berberechos, samles i store mengder og eksporteres særlig til Portugal. Smaken er søtlig med en tydelig mineralsk tone. Knivskjell, navajas, er vanskeligere å høste – de forsvinner raskt ned i sanda og må hentes opp med presisjon. Også kamskjell, vieiras, hentes her, men i mindre volum. Disse skjellene er blant de mest verdifulle og går direkte til utvalgte eksportkunder og eksklusive kjøkken.

Kontroll, rensing og distribusjon

Etter endt arbeidsøkt går skjellene til kontrollpostene, der de måles, veies og sjekkes. Skjell som er for små, registreres og kasseres. De godkjente sendes videre til renseanlegg, der de får sirkulere i klart sjøvann for å slippe sand og eventuelle rester.

Deretter pakkes de for distribusjon. Noe går direkte til lokale markeder, annet til eksport. Alt er merket med opprinnelsessted og fangstdato. Sporing er et krav. Mattilsynet i Galicia fører kontroll, og systemet er digitalisert og samordnet med de nasjonale helsetjenestene i mottakerlandene.

Tilbake fra ríaen

Når sjøen er i ferd med å vende tilbake, er fjæra allerede tom. Kvinnene er ferdige for dagen. Enkelte har fylt dagens kvote. Andre har levert mindre. Fangsten varierer. Men rytmen er den samme. I veikanten løftes bøtter og vogner tilbake i biler og tilhengere. Det er ikke mye snakk. Arbeidet er gjort.

Flere har arbeidet her i tiår. De vet hva de skal gjøre og hvor de skal gå. De kjenner fjæra og bunnforholdene. Noen jobber i faste par. Andre går alene. Mange hører til det samme kooperativet, og arbeidet er nøye regulert og dokumentert.

Organisering og fellesskap

Kooperativene har gjort det mulig å stå sterkere sammen. De forvalter rettigheter og plikter, gir opplæring og fører oversikt over kvoter og sesonger. De bestemmer når det skal plantes ut ny yngel og når det skal være hviletid i sonene. Arbeidet er godkjent av Xunta de Galicia og følger nasjonale forskrifter.

I Cambados har foreningen Guimatur siden 2004 arbeidet for å synliggjøre mariscadoraenes rolle og bevare kunnskapen rundt marisqueo som kultur og næring. Det er ingen romantisering i arbeidet deres – det handler om å sikre arbeidsplasser, vern av natur og rettigheter for kvinnene som jobber her.

Et sårbart landskap

Ríaen er et brakkvannssystem. Det er her ferskvannet fra elva og det salte vannet fra Atlanterhavet møtes og skaper de rette betingelsene for skjellvekst. Dersom denne balansen forstyrres, forsvinner også næringsgrunnlaget.

Det er uttrykt bekymring for økt forurensning og forslag om lakseoppdrett i slike områder. Etablering av oppdrettsanlegg kan påvirke vannkvaliteten og true både produksjonen og det biologiske mangfoldet i tidevannsflatene.

Fra der jeg står, ser jeg det karakteristiske steintårnet i Cambados i bakgrunnen. Elva renner ut i ríaen, rolig, med et jevnt sig. Dette er ikke bare landskap – det er et livsgrunnlag.

Neste reisebrev

Tidligere ble skjell som dette spist av nød. I dag regnes de som delikatesser, servert med omtanke på noen av Europas mest anerkjente restauranter. 

Jeg kommer tilbake til det i neste reisebrev, der jeg møter Yayo Daporta, stjernekokken med en Michelin-stjerne fra 2008, som driver restaurant i det historiske sentrum av Cambados – bare et steinkast fra huset der min kjæreste vokste opp, og der jeg i dag sitter og skriver.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette fjerde reisebrevet fra Galicia. Om du likte det, håper jeg du deler det med andre – så flere kan bli kjent med as mariscadoras og livet i ríaen ved Cambados.

Odd Inge Teige

Journalist, fotograf og desksjef i Nordmørsposten

Her finner du de tidligere reisebrevene: