Nordmørsposten møter kunsteren Manolo Paz

Dette er det sjuende reisebrevet jeg sender hjem til leserne av Nordmørsposten. Som journalist og fotograf på reise i Galicia har jeg besøkt mange steder som bærer preg av områdets lange historie og rike kultur. Denne gangen gikk turen til Fundación Manolo Paz Arte Contemporáneo i Castrelo, en kort kjøretur fra sentrum av Cambados. Parken er anlagt på et jorde med utsikt over elvemunningen til Umia. 

Hvem er Manolo Paz?

Manolo Paz  er født i Castrelo i 1957. Han er utdannet ved Escuela de Artes y Oficios i Santiago de Compostela og har vært lærer ved steinhuggerskolen Escola de Canteiros i Poio. I 2011 ble han medlem av Real Academia Galega de Belas Artes, og samme år mottok han Premio da Cultura Galega de Artes Plásticas. Hovedmaterialet hans er galisisk granitt, et steinmateriale som tåler tidens prøvelser og som har blitt brukt i regionens arkitektur i århundrer. I skulpturene til Paz finner man både rå, upolerte flater og presist polerte overflater som gir en kontrast i uttrykket.

Parken i Castrelo

Stiftelsen har adresse Lugar de Quintáns s/n, Castrelo, Cambados. Offisielle åpningstider er tirsdag til lørdag kl. 11–14 og 17–20, mens søndag og mandag er stengt. Parken er et sted der kunsten får møte været, vinden og lyset, og der skulpturene står i dialog med terrenget rundt. Formen på mange av arbeidene gir assosiasjoner til menhirer – store steinblokker reist som minnesmerker i forhistorisk tid – men Paz’ tolkning er både moderne og personlig.

Et besøk her gir en rolig opplevelse der man kan gå i eget tempo mellom verkene. Det er lite skilting, så inntrykkene kommer direkte fra møtet mellom besøkende, skulptur og omgivelser. Granitten varierer i fargetone, fra lys grå til nesten blålig, avhengig av lysforholdene. Enkelte verk består av mange steinelementer som er plassert slik at det oppstår åpninger og passasjer, andre er massive enkeltblokker.

Skulpturer i byrommet i Cambados

Manolo Paz har satt tydelige spor i hjembyen. På Paseo Marítimo O Pombal står Ponte da Seca fra 2006 – tre store granittblokker som symboliserer forbindelsen mellom land og sjø, og de tre historiske bydelene i Cambados. 

På strandpromenaden Paseo de las Palmeras finnes As 3 Carabelas fra 2002, tre store skulpturer formet som vieiras, kamskjell, som peker mot byens tilknytning til havet og pilegrimstradisjonen. I gårdsrommet til Museo do Viño står Loureiro fra 2001, en granittskulptur formet som et vinglass, oppkalt etter en av de tradisjonelle druesortene i området.

Nasjonal og internasjonal rekkevidde

Paz er også kjent utenfor Galicia. I Coruña står Menhires por la Paz fra 1994 ved Torre de Hércules. Tolv granittmenhirer er plassert i sirkel på en høyde med utsikt mot Atlanterhavet. Verket er et av de mest fotograferte kunstinstallasjonene i byen og viser tydelig hvordan Paz bruker monumentale former i samspill med landskap og historie.

I Madrid ble utendørsutstillingen «La distancia que une / The Distance that Unites» vist fra oktober til desember 2022 langs Paseo del Prado–Recoletos, et område som står på UNESCOs verdensarvliste. Skulpturene ble plassert i grønne alléer midt i hovedstaden, og utstillingen ble omtalt som et møte mellom Galicia og verden gjennom kunst.

Fremover planlegges en omfattende utstilling av Manolo Paz’ arbeider på Park Avenue i New York i 2026, i samarbeid med Xunta de Galicia og Instituto Cervantes. Prosjektet skal vise granittskulpturer i en helt annen urban kontekst, og blir et stort steg i å presentere galisisk steinkunst for et internasjonalt publikum.

Et tydelig kunstnerisk språk

Når man står i nærheten av skulpturene til Paz, merker man at proporsjoner og plassering er nøye gjennomtenkt. Granittblokkene er ikke tilfeldig valgte; hver stein har en naturlig struktur og farge som blir en del av verket. Noen skulpturer har glatte, buede flater som reflekterer lys, mens andre har beholdt en grov overflate som gir tyngde og robusthet. Denne kombinasjonen av bearbeiding og råhet gir et særpreg som gjør arbeidene gjenkjennelige.

Paz arbeider ofte med store dimensjoner, men uten at skulpturene virker overveldende. De plasseres slik at de har rom rundt seg, noe som gjør at de kan oppleves både på avstand og på nært hold. Materialvalget gjør at skulpturene tåler tidens gang, og mange verk er plassert slik at de står utsatt for vær og vind. Det er en bevisst del av uttrykket.

Hva kan man forvente som besøkende?

For den som ønsker å besøke parken i Castrelo, er det lurt å sette av et par timer. Området er oversiktlig, men opplevelsen av skulpturene tar tid. Det er ingen kafé eller matbutikk på stedet, så det er best å planlegge med hensyn til mat og drikke. Det er et utsalg der du kan kjøpe bøker, postkort, T-skjorter med mer. Fotointeresserte vil finne mange vinkler og motivmuligheter, spesielt når lyset endrer seg gjennom dagen.

Kombinasjonen av parkens rolige beliggenhet og den monumentale kunsten gjør dette til et reisemål som skiller seg ut. Det er ingen opplevelse som påtvinger seg besøkende – i stedet er det en invitasjon til å betrakte og reflektere. For meg ble besøket en bekreftelse på at god kunst kan stå i dialog med både natur og mennesker, uten at det trengs forklarende ord.

Takk for at du leser reisebrevene fra Galicia. Del gjerne artikkelen med andre som kan ha glede av å oppdage denne delen av Spania gjennom kunsten.

Hasta luego!

Odd Inge Teige
Journalist, fotograf og desksjef i Nordmørsposten