Fant tilbake til røttene
– ba moren finne sangen

Til høsten kommer han til Normoria med sin internasjonalt anerkjente soloforestilling «MY SONG», vinner av Heddaprisen 2024 for beste forestilling. I dette intervjuet forteller han om røtter, identitet og reisen mellom Zimbabwe og Kristiansund – og om hvordan dansen ble hans språk for tilhørighet.

En sang om liv og tilhørighet

– «MY SONG» er en feiring av skjønnhet, identitet og selvbestemmelse. Tittelen uttrykker tanken om at hvert menneske bærer på en indre rytme – en sang som forteller hvem vi er, hvor vi kommer fra, og hva vi har opplevd sier Tendai Malvine Makurumbandi.

Forestillingen vokste fram av et personlig behov for å knytte  en ny forbindelse til forfedres minner og å gjenskape følelsen av tilhørighet gjennom kroppen. For Makurumbandi er verket både personlig og kollektivt – en sang om erindring, motstand og fornyelse.

– Jeg vokste opp i Zimbabwe og har levd halve livet i Skandinavia, langt fra samfunnet som formet meg. Å være fremmed i et annet land så lenge fikk meg til å stille spørsmål ved hvem jeg egentlig er. Jeg begynte å merke hvor mye jeg hadde forandret meg – hva jeg hadde vunnet, mistet og glemt underveis. Det kommer et tidspunkt i enhver manns liv da han begynner å spørre: hvem er jeg egentlig?

Han forteller at «MY SONG» ble et redskap for å utforske denne reisen – å spore sin egen opprinnelse tilbake til øyeblikket han ble tenkt fram i morens ånd.

– Under masterstudiet i koreografi forsket jeg på hvordan identitet kan utforskes gjennom bevegelse. Da kom jeg over historien om «barnets sang» i Himba-kulturen. I denne tradisjonen får hvert barn sin egen melodi allerede før det blir født – en sang som følger mennesket gjennom hele livet, og som markerer fødsel, vekst og forandring. Denne ideen rørte meg dypt. Den minnet meg om at identitet ikke er noe vi konstruerer, men noe vi blir født med – noe som vibrerer i oss fra begynnelsen av.

– «MY SONG» er den vibrasjonen. Det er den delen av meg ingen kan bryte ned, endre eller ta fra meg. Det er min ånd gjort synlig gjennom dans og sang – en ånd som forbinder meg med noe større enn meg selv.

Kroppen som arkiv

Makurumbandi beskriver kroppen som et levende minne – et arkiv av erfaringer som går dypere enn ord.

– Hver kropp er et arkiv, et levende minne. Musklene, beina og pusten bærer historiene om hvor vi har vært, hva vi har tålt, og hva vi har drømt om. Når jeg sier at «hver kropp bærer på en historie», mener jeg at kroppen inneholder en kunnskap som overskrider språket. Den rommer ikke bare personlige erfaringer, men også arvede minner – spor etter forfedre, kulturelle historier og kollektive følelser som har gått i arv.

Han forteller at hans koreografiske prosess alltid begynner med vibrasjon og lytting.

– Jeg begynner med å kjenne etter – å lytte til kroppen før jeg prøver å styre den. Jeg lar kroppen snakke før tanken griper inn. Bevegelsen kommer ikke fra form eller teknikk, men fra resonans – et skjelv, en puls, en rytme som vil bli hørt. Gjennom dette kommer usynlige historier fram: personlige minner, kulturelle fragmenter, forfedrenes ekko, og også spenninger fra verden vi lever i i dag.

– Som kunstnere er kroppene våre speil av samfunnet. Gjennom dans reflekterer jeg over hvordan vi formes av systemer og historie – hvordan kroppen tar inn forskyvning, motstand og forandring. Koreografien blir en dialog mellom det personlige og det politiske, det nære og det kollektive.

– På den måten er «MY SONG» mer enn bare en refleksjon – det er et svar på den tida vi lever i. Selv når ting føles splitta og utrygt, minner forestillingen oss om at kroppen fortsatt har kraft til å skape kontakt, huske og bli frisk igjen. Det som begynner som en personlig rytme, blir etter hvert til noe felles – en sang som vi deler.

Morens sanger

Den namibiske Himba-tradisjonen om barnets sang ble selve hjertet i verket.

– Himba-folket tror at hvert menneske har en unik sang – en melodi som blir gitt dem allerede før de blir født. Denne sangen følger personen hele livet: den synges ved fødsel, under livets overganger, og til slutt ved døden. Filosofien rommer en dyp sannhet – at vi alle kommer til verden vibrerende av identitet, tilhørighet og mening.

Da Makurumbandi støtte på denne fortellingen under studiene, føltes det som å huske noe urgammelt.

– Det var som å gjenkjenne noe som allerede levde i meg. Det minnet meg om at identitet ikke er noe vi bygger, men noe vi bærer – en vibrasjon som aldri forlater oss. Dette ble kjernen i «MY SONG»: å gjenoppdage den vibrasjonen gjennom kroppen, dansen og lyden.

Han ba sin mor, Mama Jane Makurumbandi, om å snu på tradisjonen og finne en sang til ham – som om han ennå ikke var født.

– Tradisjonelt finner moren barnets sang før unnfangelsen, men siden jeg allerede er voksen, ønsket jeg å bli gjenfødt gjennom kunsten. Det var en krevende prosess, både for henne og for meg. Hun endte opp med å sende meg fem sanger, fordi hun følte at én ikke kunne romme alt jeg er. Disse sangene ble grunnlaget for forestillingen – de preget både lydbildet, bevegelsene, det visuelle språket og stemningen på scenen.

Samarbeidet med komponist Mikkel Alvheim Åse og musikerne Jo Inge Nes og Jimu Makurumbandi gjorde musikken til et bærende element.

– Min mors stemme ble både et minne og en profeti i lydlandskapet. Scenograf og kostymedesigner Peny Spanou og lysdesigner Agnethe Tellefsen oversatte dette emosjonelle universet til rom og lys, slik at alle elementene kunne vibrere i samme tone.

Han forteller at Himba-filosofien også ble et dramaturgisk verktøy – en sirkel av lyd, kropp, kostyme og lys som følger livets rytme fra fødsel til fornyelse.

– Jeg arbeider mye med bakken som en forlengelse av kroppen – og kroppen som en forlengelse av bakken. Derfor var det naturlig å jobbe med stein som materiale, et symbol på jordens tyngde og hukommelse. Stoff ble også sentralt. Vi brukte nyanser av rødt, inspirert av Himba-folkets bruk av rød oker for å beskytte huden mot solen, og av røyken de bader i i stedet for vann. Stoffet ble både hud og ånd – en svevende tilstedeværelse i dialog med steinene som forankret gulvet.

– I musikken skapte Mikkel elektroniske lag av lyder fra stein og stoff, som han bearbeidet til teksturerte lydfelt. Slik ble skillet mellom naturlig og digitalt, mellom det som høres og det som føles, visket ut. Jeg liker å utforske hvordan elementene selv kan være medskapere – hvordan de kan avsløre nye former når de behandles som medspillere.

– Med stoffet hengende i rommet, steinene på gulvet og masken som beveger seg mellom dimensjoner, ble «MY SONG» et levende ritual – en kontinuerlig eksistens i stadig forandring. Himba-filosofien, min mors sanger og alle sceniske elementer smeltet sammen til én organisme – en dialog mellom forfedre og samtid, mellom å huske og å bli. «MY SONG» er ikke bare inspirert av Himba-tradisjonen – den viderefører den, gjennom dans, lyd og vibrasjon.

Mellom røtter og samtid

– For meg er ikke det tradisjonelle og det moderne motsetninger – de lever i samme kropp. Det tradisjonelle bærer minnet, mens det moderne åpner fantasien. Jeg prøver å skape et rom der de to kan møtes og bevege seg sammen – ikke som en blanding, men som en samtale, sier han.

Han forteller at han ikke legger bak seg rytmene og ritualene han kommer fra – han tar dem med inn i samtiden.

– Jeg kommer fra en kultur der rytme, sang og ritual er en del av hverdagen – ikke noe adskilt fra livet. Når jeg lager samtidsdans, lar jeg disse tradisjonelle måtene å sanse og huske på lede prosessen. Himba-filosofien ga meg et grunnlag å stå på – noe eldgammelt som samtidig puster i vår tid.

– Jeg er opptatt av hvordan forfedrenes kunnskap kan leve videre gjennom nye former – hvordan den kan forvandles i stedet for å bli bevart som museumsgjenstand. Derfor bruker jeg elektronisk lyd, scenografi og abstrakt bevegelse for å utvide tradisjonen, ikke erstatte den.

– De elektroniske lydlagene skapt av Mikkel Alvheim Åse, de røde tekstilene av Peny Spanou og lyset til Agnethe Tellefsen er moderne uttrykk, men de springer ut av samme rot: rytme, vibrasjon og forbindelse. Det tradisjonelle minner meg om hvor jeg kommer fra, det moderne lar meg drømme om hvor vi kan gå. «MY SONG» lever i mellomrommet – der minner blir bevegelse, og rytme blir en bro mellom verdener.

Hjem til Kristiansund

– Å bringe «MY SONG» til Kristiansund føles dypt personlig – som å føre sangen hjem til stedet der den har vokst i stillhet. Byen har blitt mitt kunstneriske anker, stedet der mange av ideene mine har tatt form. Å dele dette verket her, på Normoria, føles som å lukke en sirkel og åpne en ny – en tilbakekomst og en ny begynnelse, sier han.

– Jeg viste «MY SONG» som et work in progress på Festiviteten tidligere, for et lite publikum. Etter premieren på CODA Oslo International Dance Festival og Heddaprisen har forestillingen utviklet seg – både kunstnerisk, emosjonelt og konseptuelt. Å vise den nå i full form på Normoria betyr enormt mye. Jeg håper folk kommer for å oppleve den, lytte, føle – og kanskje finne sin egen sang.

Makurumbandi beskriver Kristiansund som et sted der kunsten og menneskene lever i rytme med hverandre.

– «MY SONG» handler om tilhørighet. Å vise den i Kristiansund, et sted der jeg har bodd, jobbet og bygget broer gjennom dans i mange år, gir ordet tilhørighet en konkret mening. Jeg har sett kunstmiljøet her vokse med mot, nysgjerrighet og et sterkt ønske om fellesskap.

– Kristiansund er kanskje liten, men hjertet er stort. Samarbeidet mellom Dansekraft, IN2IT International Dance Festival, Operaen i Kristiansund og Normoria viser hva som skjer når institusjoner, kunstnere og lokalsamfunn arbeider i takt. Jeg tror dansefeltet her kan påvirke hvordan Norge forstår kulturell desentralisering – hvordan kunst kan blomstre utenfor de store byene, og samtidig være forbundet med verden.