Seksårsreformen har spilt falitt!

Til dagens frokost leste jeg intervju i Tidens Krav med forfatter Maria Lillebo. Hun harskrevet en ny bok om skolestart for de med litt ekstra energi og liten konsentrasjon. 

Jeg er en rik mamma med to jenter og to gutter i flokken, og skolestarten var veldig forskjellig for dem alle fire. Det jeg kan skrive under på, er at en bitte liten sosekopp, med altfor stor sekk på ryggen, lys lugg og fullstendig blottet for evnen til å ta imot to beskjeder på én gang, fikk en tøff start på livet som skolegutt. Da han i løpet av sjette klasse endelig fikk diagnosen ADHD, var det mange brikker som falt på plass. Da la han også bak seg mange år med

kjefting og mas, fordi han ikke fikk med seg beskjeder på første forsøk, ikke hentet den rette boka eller fulgte med når han skulle.

En del av temaet i intervjuet er jeg ikke like enig i. Å si at vi «kaster diagnoser» etter barn, er en sterk overdrivelse. Alle foreldre som har stått i en slik utredning, vet at den er omfattende og tidkrevende, og det må den selvsagt være. Fra begynnelse til slutt, tok det ca. ett og et halvt år. Jeg vil på ingen måte si at dette er en merkelapp mitt barn har fått, uten å bli grundig utredet først. Det gir mange hindre, fordi man ikke nødvendigvis passer inn eller klarer å leve opp til samfunnets normer, men det å se på ADHD som en superkraft, fordi man blir så vanvittig god i det man liker best (utholdenheten må jeg bare beundre!) er en fin måte å se dette på.

Når Høyre sier at vi med dem ved rattet skal få en bedre skole, faktisk en bra skole, blir jeg mildt sagt betenkt. Mer teori, lengre dager og mer krevende skoleløp er visst oppskriften på at vi skal få de beste barna og ungdommene vi kan få. SV og jeg er grunnleggende uenig!

Skolen er for teoretisk slik den er. Skoletaperne skiller seg tidlig ut, og mange får selvbildet ødelagt tidlig i skoleløpet. Istedenfor å oppfordre til kreativitet og å jobbe med sosiale ferdigheter, skal det være tung teori fra første stund. Er det ikke også viktig å jobbe for at barna og ungdommene våre skal bli fine mennesker, som tar ansvar for fellesskapet, har omsorg for hverandre, og reflekterer rundt det som skjer i verden rundt dem? Er det aller viktigste at de skårer høyest mulig på nasjonale prøver, slik at vi kan slå oss på brystet og si at våre barn og ungdommer jobber hardest av alle, og får de aller beste resultatene? At vi mister noen på veien, som ikke takler presset og ikke lever opp til forventningene får så være.

Hva ønsker vi av framtidas skole? Tror vi virkelig at den norske skolen slik den er i dag, er en dårlig versjon vi må forbedre på alle tenkelige måter? Svaret er nei! Menneskene i skolen er de viktigste ressursene. Å ha nok ansatte i skolen, med ulik kompetanse, er det aller viktigste.

Tid til å se og bli sett, tid til å utfordre det enkelte barn på det h*n er aller best på. Tid til å bygge selvtillit, skape rom for undring og bidra til å skape robuste mennesker, må være det aller viktigste. Så får det ikke hjelpe at seksåringene, som enkelte ganger er fem og et halvt når de begynner på skolen, får leke et år til. Får en myk overgang til alvoret, som uansett skal vare i uendelig mange år. Istedenfor å skape skoletapere, som ikke finner veien videre eller troen på seg selv, må vi dyrke hele, fine mennesker, som skal bli gode å leve sammen med.

Barna blir ikke dummere av mindre teori. Det er god lærdom i å vente på tur, lytte til andres meninger og være en del av et fellesskap der alle er like viktige. Det å bli et godt menneske, lærer du ikke i en mattetime. Det lærer du kanskje i naturfag, eller på uteskole, når kompisen detter og slår seg, og du får være med på å plastre kneet.

Mitt yngste barn er nå 13 år, og er spent på skolestart på ungdomsskolen til høsten. Mitt fokus er ikke på fagene eller hvor mye lekser hun helt sikkert kommer til å få, men på hvor viktig det er å bygge fellesskap fra første stund. Tre barneskoler skal samles på én ungdomsskole, og det viktigste jeg vil lære min datter, er at alle skal med.

Jeg har ikke lenger små barn, og jeg husker med vemod og glede tilbake på alle de fine stundene da jeg leste på senga for alle barna før de sovnet. Jeg har nok ingen å lese boka for nå, men denne boka må jeg ha. «Lille Villkatt begynner på skolen» er nok en fin bok flere kan ha godt av å lese, før nok en liten lyslugg snubler inn på skoleplana på første skoledag, med altfor stor sekk og tusen tanker i hodet. 

Line Karlsvik, Stortingskandidat for SV i Møre og Romsdal