Ikke bare Jonas Gahr Støres skyld!

De styrer ikke i alle kommuner lengre. Da Ettpartistaten forsvant i 1965 og vi fikk en borgerlig regjering, fortsatt dog «Ettpartistaten» i de fleste kommuner. Arbeiderpartiet hadde fortsatt stor oppslutning, selv om de tapte valget. Men er Jonas Gahr Støre skyld i bombardementet som nå foregår på sosiale media? 

For noen år siden kom det ut en bok i USA med tittelen «Why do they hate us so much?». Dette spørsmålet burde også ledelsen i det norske Arbeiderparti stille seg. En grundig evaluering er på høy tid. Her skal de få litt hjelp.

Sympati med Støre

Da statsminister Jonas Gahr Støre for et års tid siden hadde meningsmålinger nærmere 15 enn 20 %, var det bygget seg opp intern motstand. Leppa fra Grorud, Torbjørn Berntsen, ropte høyt. En anonym gruppe i Arbeiderpartiet planla et kupp. De ønsket at Støre gikk av. Ikke minst var det en fordømmelse i pressen av den uslitelige statsministeren. Når til og med Nehru Sand i NRK anbefalte Støre om å gå, da var det alvor. Særlig Nettavisen, men også de andre store avisene var enige med Sand; tiden var over for Støre. Konklusjonen var at «Støre ødelegger partiet.» På dette tidspunkt, i slutten av desember i 2024, fikk jeg sympati med Jonas Gahr Støre. Jeg tenkte at nok var nok. Jeg var heller ikke sikker på om alternativet med Sylvi Listhaug var det Norge ønsket seg. Medias unisone fordømmelse var ute av kontroll. 

Ikke bare Støres feil

Kritikken var tidvis usaklig og ufin. Den gikk langt over grensen. Når han fikk kastet Senterpartiet ut av regjeringen og i tillegg hentet inn selveste Jens Stoltenberg, da var plutselig alt snudd på hodet. Stoltenberg fungerte som en Alladins lampe. Politikken ble ikke nevneverdig endret, men det var som om «Jesus hadde kommet ned fra himmelen». Jeg syntes Støre fortjente denne oppturen etter å ha vært herjet med, nærmest mobbet. 

Min sympati med Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet forduftet i avsløringene av løgnene som ble presentert etter valgkampen i høst. Men om noen tror hatet mot Arbeiderpartiet, som særlig fremkommer i sosiale media, skyldes ene og alene Jonas Gahr Støre, så mener jeg man tar feil. La oss gjøre en refleksjon, en analyse, av Arbeiderpartiets historie. 

Hvor kommer hatet mot Arbeiderpartiet fra?

Det er ingen tvil om at Arbeiderpartiet har gjort mye godt i norsk politikk. På begynnelsen av det forrige århundret var det de som stod for klassekampen. Det var et parti som talte arbeiderens sak, bidro til å innføre alminnelig stemmerett, offentlig støtte til de fattigste og mye mer. Vi snakker for eksempel om innføring av 8 timers dagen og bedre sosiale rettigheter. I perioden frem til de for alvor kom til makten, med statsminister Johan Nygaardsvold i 1935, kan jeg ikke se at så mange «hatet» Arbeiderpartiet. Skjønt det bygget seg opp en motstand fra høyresiden mot Arbeiderpartiets antimilitære holdning. De sentrale lederne Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen, ja, selv Haakon Lie var tidlig på 1920-tallet veldig glad i Sovjetunionen og kommunismens idéer. De var erkekommunister. Her startet spiren til polariseringen i norsk moderne politikk. Den senere landsfaderen, Einar Gerhardsen, tok egentlig aldri farvel med sine sympatier i øst. I motsetning til Haakon Lie som forelsket seg i USA allerede på begynnelsen av 1930- tallet. Gerhardsen ønsket til og med å ha med seg kommunistene i regjering like etter krigen. Han hadde selv sittet i konsentrasjonsleir både i Sachenhausen og på Grini sammen med kommunister. Men Haakon Lie fikk stoppet all lefling med slike «gale idéer». 

Feil på feil, uten ansvar

«Hatet» mot Arbeiderpartiet skjøt fart med det omfattende landssvikoppgjøret etter krigen. Regjeringen Nygaardsvold hadde omtrent invitert fienden med sin antimilitaristiske holdning. 9. april 1940 var det omtrent bare regjeringen Nygaardsvold som ikke forstod at krigen også måtte komme til Norge. Utenriksminister Halvdan Koht fungerte i realiteten også som statsminister. Alle måtte spørre ham før de tok noen avgjørelser. Natt til 9. april var derimot ikke utenriksministeren å få tak i. Den gifte mannen prioriterte sin elskerinne fru Sigri Welhaven Krag, i Harbitz gate, bak slottet. Kommandantene på de ulike festningene i de store byene fikk ikke kontakt hverken med den militære ledelsen eller regjeringen natt til 9. april 1940. Det var slik oberst Birger Eriksen ble helt da han på egen hånd tok sin avgjørelse om å senke Blücher. Denne arrogansen i forkant av det tyske angrepet, samt neglisjering av meldinger i dager og timer før angrepet, tror jeg ikke det norske folk har fått ut av hodet. Det var Arbeiderpartiet som var ansvarlig for disse dramatiske og katastrofale aprildagene 1940. Når de til og med sendte ut såkalt «stille mobilisering», hvor soldatene fikk beskjed i brev om å stille til kamp, da var dumskapen nådd sin grense. Mens landet allerede var i krig tok det 2-3 dager før soldatene fikk sin innkalling. 

Regjeringen Nygaardsvold greide, til tross for sin elendige styring, å unngå en riksrettssak. Mens cirka 93 000 nordmenn ble etterforsket for landssvik og hvor halvparten ble dømt, slapp regjeringen unna alt. Ikke minst var avgjørelsen om at 27 000 passive medlemmer av NS ble kollektivt dømt for landssvik, noe som neppe vil bli glemt. Selv professor i strafferett Johs. Andenæs var kritisk til den avgjørelsen. Det var regjeringen Nygaardsvold som laget landssviklovene i London under krigen. Det var også de som i realiteten som stod for gjennomføringen av oppgjøret, selv om Einar Gerhardsen overtok roret høsten 1945.Livsfarlig å kritisere Arbeiderpartiet

Når Arbeiderpartiet gikk i strupen på enhver som kritiserte dem eller gjennomføringen av landssvikoppgjøret, oppstod det første dype hatet mot dette partiet. Et godt eksempel på et slikt strupetak var behandlingen av den tidligere Milorgleder Oliver H. Langeland. Han utga to bøker hvor han kritiserte Arbeiderpartiets politikk før og under 2. verdenskrig – og da særlig landssvikoppgjøret. Begge bøkene ble inndratt. De ble regelrett forbudt. Hvem tok sjansen på å kritisere Arbeiderpartiet etter dette? Ingen med ambisjoner om å gjøre karriere som politiker eller som søkte etter en jobb i offentlig sektor.

Den neste gruppen som skulle få grunn til å hate Arbeiderpartiet var kommunistene. Da Einar Gerhardsen holdt sin berømte Kråkerøytale 29. februar 1948, var oppgjøret mot kommunistene endelig. Han sa at det var viktig at « ...det frie norske folket selv sørger for å redusere kommunistpartiet til den beskjedne sekt det var før krigen». Den kalde krigen sørget for at omtrent alle som tilhørte det kommunistiske parti i Norge ble mistenkeliggjort og overvåket. De fikk sin egen mappe. Gerhardsen brant en bru som aldri har blitt bygget opp igjen. Fordi det sannsynligvis er umulig. På denne måten fikk noen tusen kommunister grunn til å hate Arbeiderpartiet til evig tid. 

I denne perioden foregikk også «oppgjøret med krigsseilerne». De ble behandlet som spedalske av Arbeiderpartiet. Mange av de 33000 sjøfolkene, de virkelige heltene fra 2. verdenskrig, kom hjem som nervevrak i 1945 og 1946. Arbeiderpartiet behandlet dem som om de var nederst på rangstigen. Fordelingen av Nortraships hemmelige fond ble nektet krigsseilerne. Det var først i 1972 at Stortinget ga krigsseilerne en æreslønn. En utbetaling på 180 kroner pr. måned man hadde seilt. Og det var først i 2013 at regjeringen ga en formell unnskyldning for hvordan krigsseilerne ble behandlet etter 1945. Tror du noen krigsseilere eller noen som har vært i slekt med dem, noen gang har stemt eller vil stemme Arbeiderpartiet? Dette hatet er sannsynligvis uhelbredelig.

En underkommunisert historie er Arbeiderpartiets ansvar for å holde tilbake informasjon og advarsler om jødedeportasjonene under krigen. Jøderanet etter krigen er heller ikke noe å være stolt over. Nazistene overtok eiendelene og pengene til de jødene som var sendt ut av landet. Kampen om å få pengene tilbake skjedde helt uten hjelp fra Arbeiderpartiet. Slik sett kan man si at staten ranet jødene. Regjeringen i London hadde ingen omtanke til de norske jødene. Til tross for at de visste om hvordan jødene ble behandlet av tyskerne, lot de være å informere og advare dem om hva som skulle skje i illegale aviser eller i radioen.

Ved siden av disse historiske hendelsene fra krigen og i etterkrigstiden har det vært noen brutale, ja, man må nesten si groteske maktkamper i Arbeiderpartiet. Ikke alle er like kjent fordi biografier og memoarer fra de kjente Arbeiderpartipolitikerne har valgt å holde det hemmelig.

På livet løs

En av de største politiske talentene i Arbeiderpartiet het Ola Teigen. Han var formann i AUF i perioden 1964-1969 og satt i Arbeiderpartiets sentralstyre. Et bakholdsangrep satt en stopper for partiets kronprins. Han ble på landsmøte i 1967 beskyldt for å ha holdt tilbake at AUF hadde mottatt penger fra CIA. KGB hadde engasjert et partimedlem i AUF, en spion, for å avsløre Teigen. Teigen hadde tenkt å trekke seg som formann før dette kom opp. Han tok kritikken fra sine egne tungt. «Det verste er jo at denne personhetsen mot meg kommer fra medlemmer i AUF», sa han. 28. juli 1970 tok han livet av seg. Det hører også med til historien at Pål Bang-Hansen laget den kontroversielle dokumentarfilmen «Kronprinsen» i 1979. Den handlet om Teigens skjebne. Bang- Hansen fikk ikke laget flere filmer i NRK etter dette.

Farvel med venstresiden

Da Gro Harlem Brundtland parkerte Reiulf Steen og noe senere ble statsminister i 1981 var det fremtidige valget for Arbeiderpartiet tatt. Man tok i realiteten farvel med venstresiden i partiet. Noe senere sa Reiulf Steen at Jonas Gahr Støre var «en representant for en ny klasse som var fjernt fra Arbeiderpartiets grunnfjell».

Noe som må ha provosert folk – er hvor vanskelige det har vært å oppnå de enkleste ting uten å ha vært medlem av partiet. Dette må ha vært et mareritt for mange. Etter krigen var det ikke uvanlig at man ikke fikk lån i banken om ikke partiboka var i orden. Selv om «ettpartistaten» forsvant i 1965 med den nye borgerlige Bortenregjeringen, fortsatte «Ettpartisamfunnet» i kommunene. Et eksempel kan nevnes fra Kristiansund på midten av 1960- tallet. Her hadde kommunen utlyst en stilling som bademester. Det var 100 søkere. Han som fikk stillingen kunne ikke svømme, men han hadde partiboka i orden! Det ble omgjort etter at Dagbladet skrev om saken. «Alt flyter i Kristiansund, unntatt badevakta». Slike historier må man regne med florerte de første 50 årene etter 2. verdenskrig. Det kom bare sjelden ut i pressen. Det kunne være tildeling av en tomt, kjøp av hus som kommunen eide. Eller det kunne være søknad om jobb. Selvsagt må dette ha provosert de som ikke tilhørte partiet. Siden de fleste lokalavisene fungerte som Pravda, var det nytteløst å klage. De fleste avisene i A-Pressen frem til 1990-tallet, hadde undertittelen «Et organ for det norske Arbeiderparti».

Hva er det med Støre?

Hatkommentarene mot Arbeiderpartiet og særlig mot Jonas Gahr Støre har eskalert i sosiale media, særlig etter stortingsvalget. Mye usaklig kritikk, men også reelt saklig sinne har funnet sin plass. De sist årene har særlig facebook ført til at «alle har fått sin egen avis». Man kan skrive nesten hva man vil, usensurert.

Da finansminister Jens Stoltenberg la frem forslag til statsbudsjett like etter at de hadde vunnet stortingsvalget, ble det skikkelig rabalder. De hadde gått tilbake på å videreføre gratis ferger, samt reversert lovnaden om å gi studenter sletting av studiegjeld i distriktskommuner. Statsminister Støre, finansministeren Stoltenberg og helseminister Vestre hadde bevisst lurt velgerne i valgkampen. Vestre hadde til og med truet velgerne med (tatt opp på video) at om folk ikke stemte på Arbeiderpartiet, så ville de risikere at det ikke ble mere gratis ferger – og at studenter ikke fikk fjernet studiegjelden. Kan det bli frekkere? Det verste var likevel reaksjonen på denne type løgn. NRK skrev forsiktig at Arbeiderpartiet burde beklage. De fremstilte ikke dette som en skandale, hvilket det ikke kan være tvil om at det var. I neste runde beklaget ikke statsminister Støre. Han «forstod at folk kunne bli skuffet». Etter noen dager måtte han selvsagt beklage – og innrømme at de hadde «gjort feil». Ordet løgn ble byttet ut med «feil». Når presset fra opinionen – og sine egne – ble for stort, gikk de alle tre ministrene ut og beklaget. Denne fadesen, denne løgnen fra så sentrale ministre, tror jeg er undervurdert. Dette var dråpen som fikk det til å flyte over.

Det er ikke første gang Jonas Gahr Støre lyver. I et intervju med Pål T. Jørgensen i TV 2, i januar 2011, nektet han for at han hadde hatt samtaler med Hamasleder Khaled Meshaal. Da Jørgensen konfronterte ham med at dette var løgn, innrømmet statsministeren for å ha snakket med Meshaal flere ganger.

Går man et par tiår tilbake, den gangen Torbjørn Jagland var en konkurrent til Stoltenberg om å bli statsminister, har man en oppskrift på uredelighet. I et møte i Jan Erik Larsens leilighet på Bislett hadde man bestemt seg for hvordan man skulle ta knekken på Jagland. Ingen forstod den gangen, aller minst Jagland selv, hvordan de store avisene i Akersgata kunne få negative opplysninger om ting som foregikk i Arbeiderpartiet. Men på dette møtet var Bjarne Haakon Hansen, Jens Stoltenberg, Jan Erik Larsen, Marianne Agdestein (Stoltenbergs sekretær) – og Jonas Gahr Støre. Stoltenberg avslører, av en eller annen grunn, i sin bok «Min historie» fra 2016»:

"Vi passet på ikke å bli sett sammen da vi ankom denne leiligheten...Vi var redde for at noen skulle mistenke oss for å komme sammen for å fraksjonere. Og det var nettopp det vi skulle... de var blant medienes anonyme kilder som argumenterte for et lederskifte. Jeg stoppet dem ikke".

Vår statsminister Jonas Gahr Støre var altså en av muldvarpene som sørget for at Jagland ble ført bak lyset. Jagland segnet til slutt om på Stortingstrappen og havnet på Ullevål sykehus.

Arbeiderpartiets positive innstiling til innvandring, og da særlig AUF, har etterhvert kjølnet. Det kan ikke være tvil om at Sylvi Listhaugs popularitet har sammenheng med den virkelighet som angår innvandring og kriminalitet. Selv har jeg med mine år i utlandet en toleranse overfor folk med store utfordringer. Men når integreringspolitikken ikke fungerer kan man ikke fortsette å la humla suse. Støre besøker muslimene og lar seg fotografere på sokkelesten i moskeen, samlingstedet for det han kaller fredens religion. Islam betyr underkastelse, ikke fred. Politikerne har generelt ikke satt seg inn i hva islam faktisk er. Det burde de ha gjort for 30 år siden. Tåken synes å lette litt nå, etter at problemene kommer opp foran nesen på dem.

Rust i vitale deler

Støre har fått noen riper i lakken også etter den tid. Behandlingen av Vebjørn Selbekk i forbindelse med Muhammedtegningene i Dagen i 2006, fremstår for meg som det største overtramp. Her viser han en manglende ryggrad som står i kontrast til hans tilsynelatende oppriktighet i en del andre sammenhenger. Arbeiderpartiets slagord fra forrige stortingsvalg, «Nå er det vanlige folks tur», hørtes jo hyggelig og smart ut. Det er merkelig at de to hevder at folk virkelig har fått det bedre økonomisk de siste fire årene. Det må i så fall være folk med null i gjeld siden renten har tredoblet seg på denne tiden. Har ikke matvarepriser og generelle priser steget mer enn real-lønnen? Hva med prisene på bygningsmateriale?

Statsministerens mange utelandsturer, hvor han faktisk fungerer som verdens snilleste julenisse ved å gi hundrevis av milliarder, er provoserende for folk flest. Særlig når man vet at det er hjemlige oppgaver innenfor skole- og helsevesen som er skakk-kjørt. Den gangen min datter gikk på barneskolen var det vi foreldrene som måtte male klasserommene. Skolen hadde ikke råd til det. Jeg vil tro det er slik fortsatt?

Hvis ikke Arbeiderpartiet foretar en evaluering på hva som er galt, vil jeg tro at de ripene Støre har i lakken vil gå over til å bli rust i vitale deler. Nå har de hatt utfordringer med statsbudsjettet, men vel så viktig er å forsøke å vinne tilbake folks tillit.

Kilder: Hovedsakelig mine bøker «9. april 1940- et historisk bedrag» 2013, «Arbeiderpartiets Maktspill» 2020 og «Landssvikerne» 2025.

Tekst: Aage G. Sivertsen

Plus

Plus

Aage skrev brev til statsministeren

Plus

Plus

Støre forsvarer Sissel Kruse Larsen:– Ikke så rart at hun varslet