Vi må fortsatt ha fremtids­håpet!

Politikerne har i årenes løp innført en rekke ordninger for å regulere samfunnet og folks liv som hver for seg har vært fornuftige, men når man samler alle de gode intensjoner vi fått, er det blitt så mange regler at vanlige folk reagerer.

Det må politikerne ta inn over seg. De har delegert makt og myndighet til et byråkrati som har svulmet opp. Nå er det på tide å stoppe opp å tenke. Nå er det på tide at politikerne tar makta tilbake i mange saker. Byråkratene har nemlig tilranet seg en myndighet som de ikke skulle hatt. Helseforetakene er et skrekkeksempel. Det samme ser vi i plan og bygg i kommunene.

Det vi ser på meningsmålingene og i alle kommentarfelt i aviser, på nettsider og i sosiale medier er at det Arbeiderpartiet som får mye av skylden for galskapen. Hvorfor kan man spørre?

Jeg vet at mange gamle sosialdemokrater mener at Arbeiderpartiet har mistet mye av sin sjel – og at de har mistet kontakten med grasrota i partiet. Vi har fått et eliteparti og et parti hvor broilerne har fått for stor makt. Dette er skummelt, men det ser ikke ut som partiets ledelse ser på dette som et problem. Men det kan bli et alvorlig problem for partiet om man ikke tar de signalene som kommer. Jeg frykter at partiet kan få dramatiske tilbakeslag ved de neste valgene.

For Norge og nordmenn vil det være dramatisk. Men partiledelsen kan falle for eget grep. Vi har fått en ledelse som er mer opptatt av verdens problemer enn problemene i eget land. Og det er farlig.

Jeg fatter ikke at det i miljøets velsignelse skal innføres særnorske krav. Vi skal fremstå som de beste på miljø i verden – og vi er kanskje det som folk som forurenser minst.

Vi har innført så mange regler på mange områder som gjør at vi blir akterutseilt. Ta bare situasjonen i bygg og anlegg. I helt enkle byggesaker blir folk ruinert av gebyrer for å få godkjent en enkel byggesøknad. Kommunene synes å overgå hverandre på dette området. Jeg møter stadig kommunepolitikere som føler at de blir overkjørt av byråkrater. Og dette er også folk fra Arbeiderpartiet. Bondevett og fornuft er borte.

Jeg ser at mange politikere forlater sine tillitsverv for å bli ansatt i store norske konsern. De har brukt politikken som springbrett for å få en høyt lønnet stilling i det private næringsliv. Men hva har de betalt for det? Eller rettere – hva må fellesskapet betale for det? Og hvilke fordeler får de store konsernene? Vi har dessverre mange eksempler å vise til.

Jeg har i flere artikler tatt opp spørsmål knyttet til strømpolitikken i Norge. Vi hadde i sin tid politiske samfunnsbyggere som sammen med industrien bygde ut vannkrafta i Norge. Det var vårt gullkort. Nå er dessverre dette gullkortet skuslet bort. Jeg kan fortsette oppramsingen. Problemet er at dagens politikere ikke ser problemene – og det skaper selvsagt i dag problemer for vanlige nordmenn og for Norge. Men våkner det tause minioritet kan det sannelig bli forandringer.