Hvorfor mister styrings­partiene velgere?

I 1997 stilte Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland et ultimatum om at fikk partiet mindre enn 36.9 prosent av stemmene så ville han gå av som statsminister. Det var den oppslutningen Gro Harlem Brundtland hadde ved valget i 1993. Arbeiderpartiet tapte valget i 1977. De fikk 35 prosent av stemmene og Jagland gikk av. I dag ville det vært jubel på Youngstorget om så mange hadde stemt på partiet.

Hvorfor har så mange velgere forsvunnet, er det mange av oss som spør. Nedgangen startet da Gro kom til makta. Hun og hennes akademikervenner overtok stadig flere posisjoner. Nå utgjør de såkalte arbeiderne i Norge et mindretall blant dem som stemmer på Arbeiderpartiet. Hvorfor?

Det vi har sett de siste 20 årene er at mange av politikerne på toppen i norsk politikk har vært svært opptatt av å sikre seg verv og status. Flere har sikret seg lukrative jobber internasjonalt.

Noen stiller spørsmål til de avtaler som er inngått mellom Norge og EU. Noen mener at disse avtalene har svekket vår konkurransekraft. Ja, selvråderetten i Norge er også redusert.

Se bare på det som har skjedd på strømmarkedet. De gamle politikerne som bygde opp landet, sørget for at alle både privatpersoner og bedriftene hadde billig strøm. Nå er strømmen blitt en vare som handles på børs. Prisen til vanlige folk og bedrifter er gått til himmels. Mange ser på dette som et ran. Nå har regjeringen innført Norgespris for folk flest. Det er bra, men det løser ikke det fundamentale problemet.

Dem av oss som tar opp disse spørsmålene, får mange angrep av folk som i ett og alt forsvarer den politikken som føres. I religionen er det mange som blir frelst. Men slik er det i politikken også. Noen av dem som er blitt frelst i politikken slår hardt ned på all kritikk uansett hvor konstruktiv den er. De håper vel at vi skal lyses i bann. Det var en streng straff før i tiden.

Heldigvis lever vi i et land hvor vi ikke fengsles for å si det vi mener. I land ikke langt fra Norge kan skjebnen bli dramatisk for dem som sier sin mening i offentligheten. De er heldig om de kun blir fengslet.

Jeg får mange kommentarer fra vanlige folk som er enig i det jeg skriver. Jeg la for noen dager siden ut en sak om «Mange blendes av maktens beruselse». Der var det en tidligere tunnelarbeider som kommenterte. Han var enig i det jeg skrev. Han har vært aktiv i fagforeningsarbeidet og han har vært sosialdemokrat i hele sitt liv. Han er en av dem som har vært med på å bygge dette landet. Men da var det en av de nyfrelste som gikk til frontalangrep på han.

I samme artikkel ga jeg ros til Trond Giske for hans analyse på hvorfor så mange styringspartier i Europa har gått tilbake. Noen er helt borte fra verden i dag. Men da var det samme mann som gikk til angrep. Han mente at jeg blandet kortene. Trond Giske er vel en av våre ledende politikere som har fått smakt pisken fra Arbeiderpartiets ledelse. Men Trond har reist seg. Han har bygget opp det største Arbeiderpartilaget i Norge. Men det ser ikke ut som om alle i partiet synes at det er greit.

Vi er inne i en tid hvor folkestyret er utsatt. Da er det viktig å ha en levende debatt. Det er garantien for at demokratiet skal overleve.