Generasjonskampen – en avledningsmanøver?
Hver gang kommunebudsjettet i Kristiansund skal behandles, oppstår den samme diskusjonen og debatten låses raskt fast i dramatiske kuttforslag innenfor oppvekst eller helse/omsorg. Og pressen følger opp med store kriseoverskrifter.
For familiene, elevene og de pleietrengende det gjelder, er disse sakene selvsagt av enorm betydning. Men når debatten reduseres til en bitter kamp der barn settes opp mot eldre, overskygges de virkelige, strukturelle problemene i milliardbudsjettet.
Vi ender opp med å diskutere justeringer på noen få millioner, mens de store pengeslukene får seile videre i fred. Dette kan virke som en avledningsmanøver som har pågått altfor lenge for å flytte oppmerksomheten vekk fra de store linjene.
I Kristiansund snakker vi altså om et totalbudsjett på nesten 3 milliarder kroner. Likevel får man inntrykket av at det kun finnes to poser med penger i kommunen.
Realiteten bak denne tåkeleggingen er brutal. Pengene er brukt opp, og de grunnleggende problemene bare øker. Kristiansund kommune har snart 5 milliarder kroner i lån, og årlig går det med svimlende 450 millioner kroner bare til å betale ned på renter og avdrag. Disposisjonsfondet er tomt etter at rundt 100 millioner kroner har blitt svidd av de siste årene for å dekke ren drift. I tillegg er eiendomsskatten på maks.
Selv med et enormt forbruk de siste periodene så står vi likevel i en situasjon der skole- og barnehagesektoren er kraftig underbudsjettert, basisferdighetene i lesing, skriving og regning blir stadig dårligere, samtidig som mobbetall og utenforskap øker.
I den andre enden står et stadig økende antall eldre i kø fordi de mangler sykehjemsplass, presset på hjemmetjenesten øker kraftig og mange får ikke den hjelpen de trenger
Det vi hører mest om både i budsjettdebattene og ellers når økonomi diskuteres er at penger og ressurser må vris fra barn og skole over til eldre og omsorg.
Jeg støtter helhjertet de som de siste dagene har slått neven i bordet, ropt fra barrikadene og bedt om økt fokus på problemene i eldreomsorgen. Men å kutte enda mer i skole og oppvekst, vil det faktisk løse noe? Nei, ikke slik forholdene er per i dag. Og det er en forferdelig dårlig ide også på lengre sikt. Oppvekst og helse/omsorg er blant de absolutte kjerneoppgavene til en kommune og Kristiansund skal selvfølgelig ha råd til å ha både gode skoler og en verdig eldreomsorg, samtidig. Det er ikke mellom disse at kampen om pengene skal stå.
Når problemene tårner seg opp på denne måten over tid, er det oppsiktsvekkende at flertallet faktisk insisterer på og mener at mer av det samme er løsningen.
I Kristiansund har de samme sittet med makten sammenhengende i snart 25 år.
De har over lang tid hatt flertall for sin politikk og således muligheten til å vedta sine budsjetter og prioritere det de mener er riktig. Dessverre er det nå slik at sparepengene er brukt opp og gjelda er på topp mens forholdene i kjernevelferden sjelden har vært verre. Den mye omtalte omstillingen, har i praksis vært å bare gjøre mer eller mindre av det samme, bare på en litt annen måte. Dette er nå i ferd med å gi en økonomisk bråstopp. Flytting av penger mellom barn og eldre løser ingenting hvis det totale overforbruket på andre områder får fortsette som før.
Vi må slutte å bare snakke om en omstilling, og faktisk begynne å gjøre ting annerledes når vi ser at det vi holder på med over tid ikke fungerer. Kommunen bør rendyrke og prioritere sine lovpålagte oppgaver og kutte i forbruk som ligger utenfor kjernevirksomheten. Det er her vi må hente inn handlingsrommet som kreves for å sikre kjernevelferden videre, bygge opp igjen nødvendige buffere og på sikt også fjerne den urettferdige eiendomsskatten.
Skal vi klare dette, må dyre og symbolske klima- og miljøtiltak fjernes eller reduseres til et absolutt minimum. Det ligger også et stort potensial for innsparing i å forenkle og slanke byråkratiet gjennom å kutte i unødvendige planer, utredninger og rapporter som ofte ender opp i en skuff, samtidig som konsulentbruken må kraftig ned. Videre må vi kutte i kostnader og ressursbruk knyttet til innvandring og integrering ved å bosette færre flyktninger.
Det er også på høy tid at kommunen går ut av selskaper og virksomheter som ligger utenfor det offentliges kjerneansvar, fremfor å opptre som en kommersiell aktør. Vi må heller sørge for at det tas ut fornuftige og forsvarlige utbytter fra de kommunale selskapene, slik at disse verdiene faktisk kommer innbyggerne til gode. I tillegg bør det åpnes for mer anbud og konkurranseutsetting av tjenester for å få ned kostnadene. Kommunen trenger rett og slett ikke holde på med oppgaver som private eller ideelle aktører kan gjøre like godt eller bedre til en lavere pris.
Ingen synes det er hyggelig å si nei til gode formål og lokale initiativ, men i den økonomiske krisen Kristiansund står i, har vi ikke noe valg. Skal vi redde kjernevelferden, må vi tørre å prioritere. Kommunens jobb kan ikke være å sponse alt, men å legge forholdene til rette for vekst, nye arbeidsplasser og tilflytting. Jo bedre vi lykkes med å skape verdier i det private, desto sterkere blir det fellesskapet som skal finansiere velferden vår i fremtiden.
Det kommer til å bli en formidabel oppgave å snu Kristiansund-økonomien framover, og de økonomiske realitetene kommunedirektøren presenterer er beintøffe. Men nettopp derfor må vi tørre å ta de prinsipielle debattene. Et budsjett på tre milliarder kroner burde kunne gi rom for gode tjenester til både barna og de eldre, men da må flertallet vise reell politisk vilje til å prioritere det som faktisk betyr mest for folk i hverdagen. En tydelig endring nå er faktisk helt nødvendig.
Frode Sandøy
Gruppeleder, Kristiansund FrP