Når fakta ikke teller

I snart syv uker har Nettavisen fortalt en historie om meg. De har publisert 17 artikler om dette. Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å oppklare og besvare Nettavisens påstander og feilaktige premisser.

Av Sissel Kruse Larsen, statssekretær i Finansdepartementet

Jeg vil peke på spesielt fire forhold:

• Regler for habilitet – og hvorvidt disse er fulgt.
• Påstått «fri flyt» av sensitiv og fortrolig informasjon fra regjeringsapparatet til uvedkommende.
• Min manns påståtte rolle og innflytelse over selskapet Kruse Larsen AS.
• Nettavisens gjentatte påstander om at jeg ikke har svart på deres spørsmål.

Sakens kjerne er Modin AS, et selskap som eier ulike typer næringsvirksomhet. Min ektemann har siden 2016 vært deleier i dette selskapet og eier 10 prosent. Dette selskapet eier igjen 25 prosent av kommunikasjonsbyrået Kruse Larsen AS, som ledes av min far. Det betyr at min ektemann, som er journalist, forfatter, TV-produsent og musiker, dermed har en indirekte eierpost på 2,5 prosent i Kruse Larsen AS. Og han sitter i styret i selskapet Modin AS, som driver med reiseliv, lokalmat, badstuer og eiendom. Men han har ingen rolle overfor eller funksjon i Kruse Larsen AS – og dermed ingen innflytelse. Det er et indirekte og passivt eierskap.

På dette grunnlaget har Nettavisen klistret på ham merkelappen «lobby-ektemann» (02.07.25) og slått fast at han «forvalter 25 prosent av lobbygigant» (12.06.25) Begge deler er feil – Nettavisen vet det – men velger likevel å kjøre på som om fakta ikke teller.

Da jeg ble utnevnt til statssekretær, orienterte jeg Statsministerens kontor (SMK) om alle eierforhold og roller, inklusive min manns. Jeg orienterte også Finansdepartementet da jeg tiltrådte der. Jeg er kjent med og har fulgt retningslinjene i håndbok for politisk ledelse, som sier at jeg har plikt til å gjøre meg kjent med min ektefelles eierinteresser. Jeg har tatt og tar ansvaret for å vurdere min egen habilitet på alvor. Jeg er klar over at dersom jeg er inhabil i en sak, kan jeg ikke delta i noen del av saksbehandlingen. Og, som jeg har understreket til Nettavisen 6. juni, 26. juni, 27. juni, 30. juni og 14. juli, har jeg til nå ikke hatt befatning med saker i Finansdepartementet der jeg har vært inhabil.

Her er tre eksempler på artikler der jeg over tid har bekreftet at jeg ikke har hatt befatning med saker der jeg har vært inhabil mens jeg har vært statssekretær i Finansdepartementet:

1. Stoltenbergs super-rådgiver: Ektemannen forvalter 25 prosent av lobbygigant (12.06.25)

2. Stoltenbergs super-rådgiver i regjering: Aldri søkt habilitetshjelp (24.06.25)

3. Tipset lobby-ektemann om spørsmål til Støre: – Uriktige premisser (02.07.25)

Likevel fortsetter Nettavisen å spørre om det samme. Det virker som det underliggende premisset er at man som statssekretær kan vurdere sin habilitet på generelt grunnlag opp mot for eksempel en kundeliste i et kommunikasjonsbyrå. Men slik er det ikke. Habilitet må vurderes med utgangspunkt i en konkret sak. Saker som berører en større eller ubestemt krets av selskaper eller personer, vil normalt ikke føre til inhabilitet. De fleste sakene Finansdepartementet behandler, er slike saker. Skulle det dukke opp saker som direkte berører enkeltselskaper, kan det være behov for å vurdere nærmere. Det har jeg gjort.

Nettavisen har også gjort et stort poeng av at jeg ikke har stilt til fysisk intervju. Men skriftlige svar er både relevante og presise på det rent saklige. Journalistene har fått stille så mange skriftlige spørsmål som de har ønsket og har stilt mange spørsmål på nytt flere ganger. Alle spørsmål er besvart. Svaret på mange av dem vil være det samme: Jeg har vurdert min habilitet, jeg har så langt ikke vært inhabil. Fordi en habilitetsvurdering kan ha ulik form, og enten gjøres av meg selv der og da, skriftlig eller med hjelp fra departementet, finnes det ikke en samlet oversikt over alle habilitetsvurderinger som er gjort.

Jeg har vært opptatt av å svare korrekt og ryddig på de spørsmålene jeg har fått. Men Nettavisen har skapt en helt egen historie. Det gjøres ved at svar på spørsmål ikke publiseres i den kontekst de er stilt, men holdes igjen i opptil flere døgn. Både jeg og min ektemann har opplevd dette. Svar fra oss som hadde oppklart forhold både rundt eierskap og habilitetsvurderinger, publiseres ikke før etter lang tid. I mellomtiden har tredjeparter kommentert på det opprinnelige grunnlaget, uten våre svar, som Nettavisen har mottatt, men ikke publisert.

Jeg fortalte – åpent da jeg ble spurt av Nettavisen 26. juni – at jeg hadde nevnt for min mann at journalistene hadde stilt spørsmål knyttet til hans 2,5 prosents indirekte eierpost i Kruse Larsen – og at han var nevnt ved navn i deres spørsmål. Det mener jeg er en menneskelig ting å gjøre, særlig fordi henvendelsen fra Nettavisen ikke inneholdt sensitiv eller fortrolig informasjon. Når Nettavisen så publiserer sin sak om denne henvendelsen, har de utelatt mitt svar. Det kommer senere, i en ny sak, med tittelen «Stoltenberg-rådgiver innrømmer: Tipset lobbygigant». Dermed ser dette ut som en innrømmelse basert på den første saken. Men slik er det ikke.

Samme metode ble min mann utsatt for. Han fortalte selv – åpent – på Nettavisens spørsmål, at han hadde ringt Jan-Erik Larsen, hans svigerfar og min far, og fortalt om mediehenvendelsen om hans eierskap i Modin AS og indirekte i Kruse Larsen. Han har i ettertid sagt at han ikke burde gjort det. Men hans uttalelse om dette valgte Nettavisen å holde tilbake i 55 timer, mens Nettavisen i mellomtiden publiserte to artikler med andre kilder som reagerte på det opprinnelige grunnlaget. Nettavisen visste altså at min mann hadde uttalt seg om det som ble kritisert i sakene. I stedet publiserte Nettavisen artikler om at jeg hadde «tipset» en lobbygigant om «sensitive og fortrolige forhold» i regjeringens saksbehandling, mens de satt på våre svar.

For å oppsummere dette veldig kort og enkelt: Det foreligger ingen brudd på habilitetsreglene. Det forekommer ingen «fri flyt av sensitiv og fortrolig informasjon» mellom regjeringen og uvedkommende. Det er ingen avsløringer av skjult eierskap i disse artiklene, fordi min manns eierpost har ligget helt åpent tilgjengelig på nettet siden 2016, og den har blant annet vært kjent for alle mine arbeidsgivere hele veien. Spørsmålene fra Nettavisen til SMK, som på ordinær måte ble henvist til Finansdepartementet, inneholder ingen fortroligheter som jeg ikke kunne nevne for min mann, som altså var eksplisitt nevnt med navn av journalistene. Hadde henvendelsen inneholdt sensitive opplysninger, hadde jeg ikke nevnt den. Jeg har jobbet over fire år i Nato og har lang erfaring med å håndtere det som på ekte er gradert informasjon.

Å være statssekretær er et privilegium. Å være en del av dette regjeringsapparatet, er dypt meningsfylt. Alt dette gjør det verdt å forsake mye – både familiært og menneskelig. Sitter man i en maktposisjon, må man finne seg i både kritisk og granskende journalistikk. Men det går en grense.

For meg har det vært viktig å bruke denne anledningen til å sette det redaksjonen har publisert inn i den rette sammenhengen. Jeg er takknemlig for andre som har sett hva Nettavisen gjør og som har brukt av sin tid for å ta til motmæle mot deres metoder. Det er viktig, ikke først og fremst for meg, men for at det fortsatt skal være noen som orker å ta på seg verv i det fine og sårbare demokratiet vårt.