KOMMENTAR
Pisa viser at det går til pisis med elevene
Da jeg startet på Nordlandet folkeskole i Kristiansund i 1956, visste vi ikke hva en mobiltelefon var. Vi visste heller ikke hva en datamaskin var.
Publisert
Sist oppdatert
Men det jeg husker var at alle elevene kunne både skrive og regne da vi var ferdig med syv år på folkeskolen. Selvsagt var det ikke alle som var like flinke i alle fag, men de kom seg gjennom det.
De resultatene fra Pisa-undersøkelsen som nå legges frem er skremmende. Gjennom flere år har resultatene for Norges del bare blitt dårligere og dårligere. Norge ligger nå under OECD-gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag. Dette er en undersøkelse som måler kunnskapsnivået til 15-åringer.
Annonse
Det er mange årsaker til dette. Etter at mobiltelefon kom i hendene på elevene synes konsentrasjonen å ha forsvunnet helt. Vi hadde respekt for lærerne – og de fleste av oss fulgte med i timen. I dag tror jeg mange elever er mer opptatt av å se på mobilene sine enn å høre på læreren. Mange synes å gi blanke i skolen. Det synes ikke som mange av dagens foreldre bryr seg om det.
I tillegg har vi vært gjennom en periode at skolebøker nærmest ble brent på bålet. De var jo gammeldags må vite. Kommunene har brukt milliardbeløp på å kjøpe datamaskiner og andre tekniske dubbeditter. Papir var gammeldags – skjerm var fremtiden. Nå ser vi hva det har kostet – en generasjon unge mennesker som møter voksenlivet med store handikap.
Mange ungdommer har også tillegnet seg et nytt språk. Jeg forstår ikke et kvekk hva de snakker om på sitt slangspråk. Jeg ser også meldinger de legger ut i sosiale medier. Det er mer et kodespråk. Det fungerer sikkert bra innenfor en snever gruppe, men man kommer ikke langt med dette i voksenlivet.
Det har vært eksperimentert mye i norsk skole de siste årene. Mange har vært opptatt av å frata lærerne en hver autoritet. For all del må man unngå at de unge menneske kan bli krenket.
Selvsagt er det vanskelig å tillegne seg kunnskap når man ikke følger med i timen. Nå begynner politikerne å våkne. Mitt råd er at man kaster ut alt som heter datamaskiner fra klasserommene – i all fall i barneskolen. Ta frem papir og blyant og sørg for at elevene følger med hva læreren sier. I min tid var vi engasjert. Vi kunne gjerne snakke læreren i mot. Men mine lærere syntes at det var helt greit så lenge man holdt seg innenfor saklighetens grenser.
Selvsagt er det mange «progressive» foreldre som synes at dette hører håpløst gammeldags ut. Men skal det bli folk av barna deres må det litt skarp lut til. Nå er det på tide at læreren igjen bestemmer hva som skal skje i klasserommet. Og viss det skal gå bra må elevene følge med. Det er selvsagt utrolig å høre at mange elever ikke kan lese Ole Brum en gang når de kommer til ungdomsskolen.
Og for dem som ikke vet hva pisis betyr (det er et gammelt uttrykk som jeg lærte tidlig) så betyr det at det ikke går bra. Det går bokstavelig rett vest.
