KOMMENTAR
Mange reaksjoner på ferjesaken
Nordmørsposten har fått mange reaksjoner på den ferjesaken vi presenterte søndag 6. september. Mange både tidligere og nåværende fra ferjemannskap bekrefter det som står i artikkelen, men få vil stå frem i fare for represalier. Kritikk fra mannskap kan føre til at man får sparken. Er det noen som vil stå frem – så ta kontakt med oss!
Publisert
Ferjene er med årene blitt stadig større, men bemanningen er den samme eller mindre enn før. Mange som er mannskap føler i dag et stadig større press. Yrkesstoltheten er også under press. Dette med hviletid er blitt en sak som blir stadig mer utfordrende. Det som før var en vanlig 14 dagers turnus, er nå oppstykket i arbeid og fritid.
Ellers er det mange som savner de gamle skipperne. Passasjerene var på fornavn med matrosene. De gamle mannskapene kjente rutene sin ut og inn – og det i all slags vær uansett hvilket fartsområde de seilte i. De seilte trygt selv i kuling og storm. Om sjøen gikk grov visste de hvilken kurs de skulle holde.
Annonse
Denne kunnskapen synes yngre folk på brua å mangle, eller så blir de pålagt å holde en kurs som fører til at turen blir lengre. Og da kan man få problemer med skiftplanene.
I flere tilfeller har de ansvarlige både på brua og rederiet fått bøter av Sjøfartsdirektorat for avvik av vedtatt seilingsplan. Det er ikke lenge siden Sjøfartsdirektoratet utferdiget en bot på kroner 300 000 til ferjene «Grip» og «Tustna» for avvik i seilingsplanen.
Jeg er født og oppvokst i Kristiansund – og jeg ble journalist allerede på 1960-tallet. Da var byen omkranset av ferjer. Ja, det var langt flere ferjer langs hele kysten enn det er i dag. Jeg har hatt tusenvis av ferjeturer. Som journalist ble jeg gjerne invitert opp på brua til skipperen.
Det skjedde mange ganger på turer frem og tilbake mellom byen og Smøla. Da var ofte Sverre Kvernen skipper. Han og hans gamle kolleger var sjøfolk av den gamle skolen. De sto han av uansett vær og vind og bølgehøyde. Det var en opplevelse å være med på de turene hvor det stormet som verst. Det er vel færreste av de unge journalistene i dag som får slike opplevelser.
Min fordel som pressemann er at jeg i sin tid hadde en karriere i utenriksfart. Denne karrieren ble kort, men jeg seilte på mange hav verden over. Da lærte jeg hvilke krefter og farer det er å være ute på havet. Jeg lærte hvordan det var å leve som sjømann. Jeg har også i et langt liv eid mindre seilskuter. Det har også gitt viktig erfaring.
Før i tiden som det yrkesstoltheten det som preget sjømannslivet. Jeg frykter at det ikke er slik i dag, dessverre.
Jeg flyttet fra ferjeriket Møre og Romsdal i 1987 til Nesodden. I snart 40 år har jeg derfor fortsatt vært avhengig av båt. Nesoddbåten er vel Norges største samband når det gjelder passasjerer. Men dette sambandet opplever sjelden orkaner og grov sjø. For min del er en ferjetur alltid en opplevelse. På Nesoddbåten er det fortsatt servering. Men svela smaker ikke slik som den gjorde på de gamle MRF-ferjene.
Jeg kjente godt den gamle losen og ferjeskipperen Ernst Pedersen fra Veidholmen. Han var et oppkomme av historier om det gamle livet med Mørebåtene og ferjene. Jeg angrer på at jeg ikke noterte ned mange av historiene hans. Det kunne blitt en spennende bok.
Jeg husker en historie. Det var en stor Nato-øvelse på Nordmøre. Ernst fikk i oppdrag å frakte en masse soldater til Smøla med en ferje. Problemet var at det var tett tåke rundt Smøla. Det var dit soldatene skulle fraktes. Det var radar om bord, men den gamle skipperen brukte klokka og kompasset da han i tåkeheimen gikk leia gjennom alle de tusenvis av skjær og holmer som omkranser Smøla. Alle kom trygt frem. Det var en skipper av den gamle skolen.
