Partiledere: Velgerne er bare til låns

Se bare på Venstre som i generasjoner var ett av de dominerende partiene i Norge. Nå er det blitt et miniparti med en oppslutning på rundt 2 prosent. Velgerne deres har valgt andre partier. De har seg selv å takke.

Falske meldinger florerer

Det er mange årsaker til at oppslutningen om partiene kan variere. Før hadde vi NRK som i realiteten var en radiokanal og etter hvert en fjernsynskanal. Så ble NRK-monopolet opphevet og nye aktører kom til. Men det som først og fremst har revolusjonert mediebildet er internett og sosiale medier. Man kan si mye om de redaktørstyrte medier, men de fleste var og er opptatt av at man skal bringe sannheten ut til folket. Nå florerer det med falske meldinger. Kunstig intelligens vil forsterke dette bildet. Man kan bli skremt på flat mark.

Polariseringen tidsalder

I hele den vestlige verden ser vi en polarisering blant folk. Det har oppstått mange ulike særgrupper også utenom partiene som har ført til at velgerne har gått nye veier. Ja, særgruppene kan også føre til dannelse av nye partier som Miljøpartiet de Grønne (MDG). Problemet med slike særgrupper er at de har tilhengere som nærmest har et religiøst forhold til politikk. De har alltid rett og deres meninger må for en hver pris vinne frem. Hvordan dette utfolder seg ser vi ikke minst i MDG i våre dager. Dette er fortsatt et lite parti, men de mener at deres politikk skal gjelde koste hva det koste vil.

Men vi ser også at populistene raser frem. Mange av dem er å finne på ytterst høyre fløy. Når populisme og religion blandes får vi en farlig coctail.

Mye å takke Venstre for

Men tilbake til Venstre som vi har mye å takke for. Partiet bidro til at vi har fått et moderne demokrati i Norge. For min egen del ble jeg fasinert av den gamle Venstrehøvdingen Bent Røyseland. Han ledet Venstre fra 1952 til 1964.

Dette var i en tid da politiske debattprogram ble kjørt i svart hvitt på NRK. Jeg gikk den gangen på Realskolen i Kristiansund hvor jeg hadde Hans Hammond Rossbach som lærer. Han ble senere Venstreleder. Han ledet Venstre fra 1976 til 1982. Jeg hadde også noen markante Venstre-skikkelser i egen slekt og utenfor som jeg respekterte høyt. Det førte til at jeg ble Venstre-medlem. Allerede 16 år gammel var jeg formann i Møre og Romsdal Unge Venstre.

Har meninger om politikk

Men også jeg var en av dem som havnet innenfor sosialdemokratiet. Jeg var i min ungdom en aktiv journalist, men jeg tok tillitsverv også i Arbeiderpartiet. Jeg ble valgt til formann i Møre og Romsdal Arbeiderparti. Men da jeg jeg flyttet til Bergen for å overta som leder i avisen Fiskaren (nå Fiskeribladet) avviklet jeg alle mine politiske engasjement. Siden 1980-tallet har jeg hatt redaktørstillinger i ulike aviser og publikasjoner. For meg var det ikke naturlig å delta aktivt i politisk arbeid som redaktør. Men jeg har fortsatt meninger om politikk. Og meninger kan ingen ta i fra meg.

Viktig med samfunnsdebatt

Nå er jeg for lengst blitt pensjonist, men jeg deltar i samfunnsdebatten – ikke minst på Facebook og andre steder. Gjennom mine mange år i pressen, har jeg sett hvordan byråkratiet har eset ut i landet vårt. Jeg har sett at en ny gruppe unge mennesker har gått inn i politikken. Problemet med broilerne er at de nærmest har null yrkeserfaring. Mange er halvstuderte røvere (og det kan være bra folk), men de mangler et viktig fundament i livet, nemlig yrkeserfaring. Det at vi har fått en overvekt av akademikere inn i partiene har heller ikke bidratt til det mangfoldet partiene burde ha hatt. Stortinget er IKKE et speilbilde av det norske folk.

Savner de trauste politikerne

Det jeg først og fremst savner er de gamle trauste politikerne som virkelig var folkets representanter. De hadde en variert bakgrunn fra yrkeslivet. De snakket ofte rett fra «levra». På den andre siden var de ikke så skråsikre som noen av dagens unge broilerpolitikere kan være. Mange av de unge politikerne synes å kunne og vite alt på denne jorda.

Ellers misunner jeg ikke dagens politikere. De oversvømmes av innspill fra byråkrater og fra påvirkere fra all verdens pressgrupper. Lobby-Norge har aldri vært større.

Politikerne har også gitt fra seg mye makt til byråkrater og administratorer i alle slags mulige foretak. Og der finner vi også overbetalte informasjonssjefer som styrer en hær av PR-folk.

Da jeg begynte som journalist var det få informasjonsfolk i det politiske liv. Det var få også i næringslivet. Nå er det tusener av dem. Journalistene er blitt en rødlistet gruppe mennesker. Dette er en skummel utvikling for hele vårt demokrati.

Farlig å miste bakkekontakten

Men tilbake til partiene. Venstres utvikling forteller mye om endringene i samfunnet. Det forteller også om manglende omstillingsevne hos dem som skal lede et slikt parti. Når partiledere mister kontakten med folk flest er det fare på ferde. Mister lederne kontakten med «grasrota» går det som regel en vei – og det er nedover. Venstre har hatt kvinnelig ledere siden 2010 da Trine Skei Grande tok over. Guri Melby ble leder i 2020. Ingen av disse synes å ha tatt signalene fra sine velgere på alvor. Da går det som høna sparker.

Men også de nye partiene må merke seg signalene. Arbeiderpartiet har aldri vært noen søndagsskole. Men det er det sannelig heller ikke i partier som SV og MDG. Moderate krefter har blitt skjøvet ut av fremadstormende aktivister som roper som gråmåsen «Jeg skal ha, jeg skal ha». Slik oppførsel straffer seg alltid.

Vi går spennende dager i norsk politikk fremover. Nå spørs det om det er noen voksne i rommet som kan rydde opp.

Tekst: Per Helge Pedersen – refleksjoner fra en gammel pressemann