Er vi uføre­trygdede mindre verdt enn andre?

Det er særlig holdningene til enkelte i kommentarfeltet som får meg til å reagere. Her blir uføretrygdede omtalt som både late, pingler og mennesker som skor seg på andres bekostning. Enkelte synes tydeligvis å tro at det bare er å oppsøke NAV, så får man innvilget uføretrygd og kan leve herrens glade dager på fellesskapets regning.

Er det virkelig slik enkelte ser på sine medmennesker?

Jeg er selv uføretrygdet og har vært gjennom et langt løp før jeg til slutt ble 100 prosent ufør.

I omkring 15 år var jeg innom forskjellige arbeidsrettede tiltak, samtidig som jeg hadde delvis uføretrygd. Jeg vet derfor ganske mye om hvordan det er å stå i dette systemet.

Etter alle disse årene opplevde jeg faktisk at økonomien ble bedre da jeg til slutt fikk innvilget 100 prosent uføretrygd. Jeg fikk over 30.000 kroner mer utbetalt i året enn da jeg var i arbeid og tiltak. Det sier kanskje mer om hvordan systemet fungerer, enn om arbeidsviljen til oss som mottar uføretrygd.

Plus

Plus

Hvorfor er så mange unge uføre?

Men det er noe annet jeg vil rette søkelyset mot, nemlig hvordan vi uføretrygdede blir møtt av andre mennesker.

Da jeg selv ble trygdet, opplevde jeg at vennene mine forsvant. Plutselig var jeg visst ikke like interessant lenger. Jeg var fortsatt den samme personen, med de samme interessene, meningene og egenskapene. Men jeg hadde fått en annen inntektskilde. Var det virkelig nok til at jeg ikke lenger var verdt vennskapet?

Jeg har også erfart hvordan uføretrygd kan bli et tema når man forsøker å bli kjent med nye mennesker. Det virker som om enkelte er mer opptatt av hvorfor man ikke er i arbeid, enn av hvem man faktisk er som person.

Og det er nettopp dette som gjør meg både trist og oppgitt.

For hvem har egentlig bestemt at et menneskes verdi skal måles i hvor mange timer vedkommende arbeider, hvor mye skatt man betaler, eller hvilken stillingstittel man har?

Jeg bruker den arbeidsevnen jeg har

Selv om jeg er 100 prosent uføretrygdet, betyr ikke det at jeg sitter hjemme med hendene i fanget. Jeg driver blant annet med fiske, og bruker den restarbeidsevnen jeg har til å høste av havets ressurser. Fangsten leverer jeg til fiskemottak, og jeg er faktisk stolt over å kunne bidra med mat til befolkningen.

Jeg kan arbeide på mine egne premisser, når helsen og kreftene tillater det. Det er noe ganske annet enn å skulle fungere i en ordinær jobb med faste arbeidstider og krav til oppmøte og produksjon.

Er det ikke nettopp dette myndighetene ønsker? At vi som er uføretrygdet, skal bruke den arbeidsevnen vi har igjen, dersom vi har mulighet til det? Det er jo også lagt til rette for at uføretrygdede kan ha arbeidsinntekt ved siden av trygden.

Jeg synes det er både meningsfylt og givende å kunne bidra til samfunnet på denne måten. Og jeg skulle ønske at flere forsto at det faktisk finnes uføretrygdede som gjør en innsats, selv om de ikke er i ordinært arbeid.

Samtidig mener jeg at ingen uføretrygdet skal behøve å bevise sin verdi gjennom arbeid. Noen er så syke at de ikke har noen restarbeidsevne i det hele tatt. De fortjener akkurat den samme respekten.

Jeg har stor respekt for mennesker som står i arbeid og bidrar til samfunnet. Men jeg forventer også at den respekten går begge veier.

De fleste som mottar uføretrygd, har ikke valgt sykdommen eller funksjonsnedsettelsen sin. Og uføretrygd er ikke noe man får fordi man er litt sliten, ikke liker å stå opp om morgenen eller ønsker seg mer fritid. Det ligger som regel omfattende utredninger, behandling og vurderinger bak et slikt vedtak.

Det må selvsagt være lov å diskutere hvorfor antallet unge uføre er høyt, og hva samfunnet kan gjøre for å hjelpe flere inn i arbeidslivet. Det er en viktig debatt.

Men når debatten ender med at mennesker som allerede har sine utfordringer, blir stemplet som late, bortskjemte og udugelige, da har vi etter min mening kommet fullstendig på avveie.

Hva om dere en dag møter dere selv i døra?

Til slutt vil jeg rette et spørsmål til dem som så lettvint omtaler uføretrygdede som late, pingler og snyltere: Har dere noen gang tenkt på at dere en dag kan møte dere selv i døra?

Ingen av oss vet hva morgendagen bringer. Sykdom eller en alvorlig ulykke kan ramme hvem som helst, når som helst. Den som i dag er frisk og rask og står i full jobb, kan plutselig få livet snudd fullstendig på hodet og selv bli avhengig av uføretrygd.

Hvordan ville dere da likt å bli møtt med de samme nedlatende holdningene som dere i dag viser overfor andre? Ville dere fortsatt ment at uføretrygdede er late og arbeidssky?

Det er lett å dømme andre når man selv har helsen i behold. Men livet har ingen garantier, og ingen av oss vet når vi selv kan bli avhengige av den tryggheten velferdssamfunnet gir oss.

Kanskje det hadde vært klokt å tenke over dette før man setter seg bak tastaturet og dømmer mennesker man ikke kjenner.

For bak hver eneste uføretrygd finnes det et menneske med sin egen historie. En historie som utenforstående som regel kjenner svært lite til.

Vi uføretrygdede ber ikke om særbehandling eller medlidenhet. Vi ber ganske enkelt om å bli behandlet med den samme respekten som alle andre.

For et menneskes verdi sitter ikke i lønnsslippen eller NAV-vedtaket.

Roger Naas
Uføretrygdet, Kristiansund