Fra Gutenberg til kunstig intelligens

Da jeg begynt å fotografere som niåring, var det gammeldags film i kameraet. Filmen måtte fremkalles i et fullstendig mørkt rom og skulle man lage bilder måtte også det skje i et mørkerom. Ulike væsker ble brukt i prosessen for å få kopiert bildet fra filmen til et fotopapir. Det var en prosess som tok lang tid. I tillegg var det mye søl. Luktet gjorde det også. Og skulle bildet trykkes måtte det gjennom en ny prosess. Den kunne også lukte.

Mobilen kan ta fantastiske bilder

Nå kan du ta de mest fantastiske bilder selv med en mobiltelefon. Og på ett brøkdel av et sekund kan bildet sendes til hele verden. Der kan det øyeblikkelig legges ut på Facebook eller det kan brukes som illustrasjon på en fjernsynssending eller på en nettavis.

Da jeg begynte å skrive egne artikler i en avis i 13 - 14 årsalderen, var det store settemaskiner hvor typografene skrev inn det vi hadde skrevet ned på et ark på en gammel Remington eller Underwood skrivemaskin uten rettetast.

Gutenberg svevde over setteriet

På setteriet svevde tidsånden fra salige Gutenberg - trykkekunsten far - over maskiner og typografer. I settekassene lå bokstaver og logoer. Alt ble fagmessig satt sammen av typografene sak for sak, annonse for annonse til en avisside var klar for neste prosess.

For en ung journalistjypling var det å berøre typografisk materiale en risikosport. Og nede i kjelleren sto den store trykkmaskinen hvor store buede blyplater ble satt inn for å produsere avisen for neste dag. Det var en egen lukt og en egen stemning i disse lokalene. I årene etter krigen var det i hovedsak to aviser som hadde egne trykkerier i min by - Kristiansund. Men rundt om i byen var det i tillegg mange aksidenstrykkerier. Alle bedrifter med respekt for seg selv hadde egne brevark, egne skjemaer for regninger, konvolutter og selvsagt fine visittkort.

Man måtte passe fingrene

Så kom dataalderen inn i avisene. Blyet forsvant og inn kom nye offsetmaskiner og alskens nytt og moderne utstyr. Typografene tviholdt på yrket sitt. De sto klar med kniven om en journalist tok i det nye materialet. Gikk man over streken kunne det gå en finger eller to.

Og de beholdt selvsagt tillegget de hadde på en halv time for å rense de gamle settemaskinene sine selv om det på de nye maskinen kun var en knapp for av eller på.

Jeg har heldigvis berget alle fingrene etter mine år som pressemann. Skjønt jeg skriver fortsatt bare med mine to pekefingre. Det var jeg nødt til når jeg skrev på de gamle skrivemaskinene. De var så tunge å skrive på at det var umulig å bruke den såkalte touchmetoden.

Vi fikk riktignok noen elektriske skrivemaskiner, men de var så trege at jeg fortsatt med mine eldgamle maskiner helt til vi kunne skrive på vår første datamaskin. Det var noen store greier.

Millioner av tegn

Men for hvert år som gikk ble maskinene stadig mindre. Nå skriver jeg på en bitte liten Mac-maskin som knapt veier en kilo. Jeg har skrevet noen millioner tegn i midt liv.

Jeg opplevde også at vi fikk vår første faksmaskin i hus. Når noen sendte et brev på den, la det seg en blå sky over desken i redaksjonen. Ingen ante hvilke stoffer det var i den røyken. Men vi overlevde.

Vi hadde fortsatt ikke mobiltelefoner. Da jeg begynte i avisen, hadde vi fortsatt telefondamene som satte oss over til den personen vi skulle snakke med om det var en ordfører, prest eller lensmann. Hver kveld hadde vi lensmannsrunder. Og glemte vi en lensmann passet telefondamen på å minne oss om det. Flere ganger hadde lensmannen faktisk viktige opplysninger å melde. Og slike opplysninger ville selvsagt telefondamen få med seg.

Den gangen fikk vi faktisk snakke med et statsråd uten å møte det kompakte sikkerhetsnettet alle politikere nå omgir seg med.

Med fremskrittet forsvant telefondamene. Skjønt fremskritt. For oss journalister var telefondamene gull verdt.

Enorm utvikling

Vi fikk data installert i min avis i 1970 – og siden har det vært en enorm utvikling. Ikke bare forsvant telefondamene – typografene ble også borte. Skjønt noen omskolerte seg å ble i avisen, men det gamle faget var borte for alltid. I dag er forbundet til typografene for lengst også borte.

Telefonene er også blitt mindre

Jeg har brukt en mobiltelefon som veide 20 kg. Nå har jeg en bitte liten mobiltelefon, som egentlig er en enorm datamaskin i seg selv.

Utviklingen har gått med stormskritt. Bildene våre ligger oppe i skyen sies det. Det betyr ikke at de ligger oppe i himmelen, men inne i enorme datasentre. Det er derfor det nå bygges datasentre overalt i Norge. Problemet er at de bruker enormt med strøm.

KI, AI og SI (Superintelligens)

Og nå kommer altså det mange både frykter og beundrer. Kunstig Intelligens (KI) eller AI på engelsk eller Superintelligens (SI) på Trump sitt språk. Alt den amerikanske presidenten styrer med er jo i følge han supert. Nå er selvsagt ikke alle enig med den amerikanske presidenten.

Men nå er vi altså kommet til en ny resolusjon som vil påvirke mange mennesker. Masse nye yrker vil forsvinne. KI vil overta oppgavene til millioner av mennesker. Noen tror at KI-maskinene også kan skrive journalistiske artikler med stor innlevelse og følelse. Noen av oss er ikke sikker på det. Men vi er gamle og vi er kanskje gått ut på dato. Noen unge mennesker synes å mene det. Det er jo skråsikker på det meste. Noen av dem kan faktisk alt mener de selv. Det imponerer meg inntil jeg ser hva de leverer.

Samspillet mellom tanker og fingre er også utrolig

Men enn så lenge sitter jeg ved mitt tastatur på min lille Mac-maskin. Jeg lar mine pekefingre overføre det tankene mine sier at jeg skal gjøre. Bare det synes jeg er helt fantastisk. At to fingre kan overføre mine tanker til et tastatur og en datamaskin. Jeg trykker lagre, kopiere og send - og vipps – så er saken overført til Facebook eller til en nettavis og så er det på lufta på sekundet. Vi kan faktisk finne ut hvor mange som leser saken, kommenterer saken eller deler saken. Noen kan bli forbannet og sint over det jeg skriver, mens andre jubler og er enige.

Er noen uenig så håper jeg man kan bruke et språk som ikke vekker avsky. Det vil i tilfelle ramme den som svarer på en utidig måte. Man kan bli avkledd av mindre.

Ellers er jeg veldig glad for at jeg fortsatt kan skrive og levere saker til Nordmørsposten. Det vil jeg gjøre så lenge hodet fungerer - og selvsagt de to pekefingrene. En pressemann - alltid pressemann.