Byen reiser seg opp av asken
Da Kristiansund ble lagt i ruiner i slutten av april 1940 skulle det ta tiårsvis før den kom seg på tærne igjen. Mange har lurt på hvorfor motstanden mot utdanning, hvorfor vinnerkulturen aldri har festet grepet og hvorfor næringslivet ikke fikk blomstre slik det gjorde i gamle dager.
I 1939 hadde Kristiansund cirka 15.000 innbyggere. Molde hadde omtrent 2.500, skal vi tro Wikipedia. Så hva har skjedd de siste 85 årene?
Ikke glem at Byen ved storhavet har en historie det står respekt av. Det var eksport av trelast og senere klippfisk som gjorde byen til en av de store. Det var yrende liv med skuter fra middelhavslandene som gjorde kjøpstaden kjent som en internasjonal by.
Annonse
Sjokket og den psykiske belastningen over at byen ble lagt i aske er undervurdert. Da gjenreisningen startet like etter krigen, skulle «ingen» ta utdanning. Man skulle arbeide. Fysisk arbeid var høystatus. Utdanning var et skjellsord. Når politikerne til slutt forstod at man også kunne etablere et Campus – da var alle enige i at, ja, det må vi få til.
KBK viser vei
Det samme kan man si om fotballen. Man skulle på død å liv ha så mange fotball-lag at det var umulig å samle de beste spillerne. Helt til gløden forsvant helt. KFK og CFK ble tvunget til å slå seg sammen. Og hva ser vi? Jo, alle støtter opp om KBK. Man kan hate hverandre og stemme både Rødt, AP og FrP, men alle elsker KBK. Nå er tiden inne for å bli best også der. To seire på en uke over rivalen Molde forteller noe mer enn 3 poeng og en cup-seier. Det forteller at byen, spillerne og publikum har fått selvtillit til å tro på at man kan bli best. At Viking, laget som topper eliteserien, kunne være glad for at de fikk en heldig seier på søndag, det sier sitt. Moldes trener fortalte at etter regn kommer sol. Da var det en skarp romsdaling som kommenterte: «Etter regn kommer sludd». Karma heter det. Molde Fotballklubb er inne i en blindgate. De kommer seg ut av den fordi de har tradisjon i å vinne. De har musklene som skal til. Tiden er likevel inne for at lillebror viser vei.
Olje og gass -og maritim aktivitet har bygget fundamentet for fremtiden. Hvis sponsorene til KBK kan backe opp litt mer, slik at man kan slippe å selge de beste spillere for tre-fire eller i beste fall ti millioner, da er det veien å gå. For nå har faktisk KBK spillere som kan være verdt både 50 og 100 millioner. Men da må laget kjempe blant de beste. Det er umulig å få 50 millioner for en spiller om vi ligger i bunnen av tabellen. Næringslivet må rett og slett forstå at slik er det og gi KBK en sjanse. Det er vinnertyper både på banen og blant trenerteamet som kan lage et lite Bodøeventyr også her.
Kulturby og nettverk?
Denne byen har snart alt. Nå kan den begynne for alvor å bygge tradisjoner med å være best i klassen. På alle felt. Fundamentet er i orden. Det etterlengtede kulturhuset, Normoria, åpner i oktober. Skøytehallen står der. Atlanten Stadion kostet flesk, men for et supert tilbud til både bredde og topp. Selvtilliten sprer seg.
Byen er aktuell som årets kulturby. Det er fortsatt en vei å gå. Operaen har fått ti millioner. Det samme har KBK fått – og jaggu meg har man gitt ti millioner til Nordmøre Museum.
Men hva med å støtte litteratur, dans og musikk på samme nivå? De som deler ut disse titalls millionene er inhabile. De deler ut penger til seg selv. Odd Folland er både styreleder i KBK og daglig leder i Sparebankstiftelsen som sitter på pengesekken. Ottar Guttelvik er styreleder for Sparebankstiftelsen Nordvest. Han er også leder i Nordmøre Museum. Det bør legges til at uten Guttelvik hadde vi neppe hatt hverken Campus eller Normoria, men: Hvorfor har ikke byen en litteraturfestival slik som Bjørnsonfestivalen i Molde? Hvorfor backer man ikke lokale musikere eller Anetts Danceteria med millionbeløp? Er ikke det kultur på høyde med museet og operaen?
Byen måtte også til slutt skrive et nytt bind om byens historie. Bind 7. Det satt langt inne. For historien etter krigen er ikke bare skrytehistorier. En akademiker fikk jobben og skulle være ferdig etter tre årsverk. Så vidt jeg vet er han nå inne i sitt syvende år og boka lar vente på seg.
Mediamonopol er livsfarlig
Når infant terrible, advokat Steinar Wiik Sørvik, kritiserte Arbeiderpartiet for at de ga fordeler til sine egne i en rekke styreverv, ble det bråk. Det ser ut til at de fleste etter hvert er enige i at slik kan vi ikke ha det, men – kritikken kom fra Sørvik. Han ropte for høyt og var upassende i munnbruken. Byen trenger flere sørviker.
Riv det som er igjen av pyramidene. Glem partipolitikken, se på mennesket bak. Hvem ytrer seg til fordel for byen og ikke seg selv?
Nå som papiravisen i realiteten har forsvunnet, har det åpnet seg helt nye muligheter. Tiden hvor Tidens Krav fungerte som monopol med - avis, lokal-tv og nærradio – det var en sann katastrofe for byens utvikling.
Skal byen skape en vinnerkultur – lage tradisjoner for å vise at man er best i klassen, da trenger man erfarne, uredde journalister. Nordmørsposten er blitt et genialt bidrag til kulturlivet i byen. Nær-radioen KSU247 har mange faste lyttere.
Det jeg savner er kritisk journalistikk. Det koster penger å gjøre gravejournalistikk. Medias rolle er kanskje den viktigste aktøren for å utvikle et samfunn.
Jeg savner de kritiske kommentarene. Skal media som konkurrerer med Tidens Krav ha noen mulighet til å overleve, må noen i næringslivet gi dem sjansen til å servere noe utover underholdningsjournalistikk.
Jeg vil si at nettavisen ksu.no er ett unntak. Redaktør Steinar Melby skriver innimellom noen skarpe innlegg. Han har ikke så mye å frykte fordi det finnes ikke noen som abonnerer, fordi alt er gratis. Kan noen i næringslivet gi den mannen noen kroner slik at han kan produsere mer kritisk journalistikk?
Byen ved storhavet har en historie man kan være stolt av. De neste årene kan Nordmøres flaggskip, Kristiansund, vise vei på nytt.
Av Aage G. Sivertsen
Forfatter og historiker
