Thomas Dybdahl: – Alt jeg gjør havner i samme kreative container

Torsdag 16. oktober fylte Thomas Dybdahl Kulturfabrikken i Kristiansund med et varmt og nært lydbilde som bare han kan skape. Før konserten møtte jeg ham mens bandet rigget til lydprøve. Han smilte rolig, nesten lavmælt, og snakket med den samme jordnære energien som skulle prege konserten noen timer senere.

Han har vært en del av norsk musikk i over to tiår – kjent for en stemme som både bærer og trøster, og for låter som beveger seg mellom melankoli og lys. Fra de første EP-ene tidlig på 2000-tallet til det symfoniske albumet Teenage Astronauts i 2024, har Dybdahl vært tro mot det organiske og ærlige i musikken.

– Akkurat nå er det billedkunst

– Hva inspirerer deg akkurat nå?

– Åh, shit! Akkurat nå er det billedkunst, sier han og ler lavt. – Men alt henger jo sammen. Jeg føler det er litt som en container inni meg – alt jeg opplever og skaper havner der, og når den er full, da må jeg få det ut igjen. Og da blir det utløp i musikk, for det er jo det jeg kan.

Han tenker seg litt om før han fortsetter:

– Jeg tror mange trenger et kreativt utløp. Noen ser det kanskje som noe slitsomt, men for meg er det bare sånn jeg fungerer.

Fra Lura til verden

Thomas Dybdahl (født 1979 i Sandnes) slo gjennom med albumet That Great October Sound i 2002 – et album som ga ham både Alarmprisen og Spellemannsprisen. Før det hadde han vært gitarist i bandet Quadraphonics og gitt ut de små, men betydningsfulle Bird EP og John Wayne EP. Siden har han gitt ut en rekke kritikerroste plater, vunnet flere priser og samarbeidet med blant andre Larry Klein og Tsjad Blake – sistnevnte Grammy-nominert for arbeidet på All These Things (2018).

– Larry og jeg har jobbet sammen lenge, forteller Dybdahl. – Første gang var i 2012 i Los Angeles, på den gode gamle måten: fire–fem dager i studio, alt live. Teenage Astronauts startet egentlig med et bilde i hodet – jeg ville lage et lydbilde med akustisk gitar, vokal og et stort orkester. Ikke kammerorkester, men den store lyden.

Han smiler når han beskriver prosessen:

– Vi dro til Pioneertown, en liten ørkenby mellom LA og Palm Springs. Der skrev vi, bodde og spilte inn. Hele prosjektet fikk en slags filmatisk kvalitet.

– Hvordan er det å jobbe med et helt symfoniorkester i stedet for et band?

– Fantastisk – hvis det gjøres riktig. Orkesteret må få plass. Mange av låtene fungerer bare når strykerne får puste. Det er krevende, men utrolig givende. Hvis arrangementene er gode, merker du at musikerne koser seg.

– Musikken har blitt lysere

– Du har vært i norsk musikk i over 20 år. Hvordan føler du at du har utviklet deg som låtskriver siden That Great October Sound?

– Jeg har nok endret meg mye. Jeg har ikke den samme melankolien som jeg hadde da. De første platene kom fra en ganske mørk tid. Nå er jeg på et annet sted i livet. Musikken har blitt lysere, men kanskje også mer nysgjerrig.

Han lener seg bakover og tenker høyt:

– Det er vanskelig å henge med i bransjen. Alt som skulle bli demokratisk med internett, har jo blitt like forvirrende som før. Nå er det algoritmer som bestemmer alt – hva som når ut, hva som ikke gjør det. Det er ikke alltid de beste låtene som blir hørt, men de som treffer systemet. Samtidig er det fantastisk å ha all verdens musikk tilgjengelig. Det er bare litt skummelt hvor tilfeldig synlighet har blitt.

– Jeg synger når jeg lager middag

– Mange forbinder deg med en varm, særegen stemme. Hvordan tar du vare på den?

– Det viktigste er å bruke den, sier han uten å nøle. – Selv i pauser synger jeg. Jeg synger når jeg lager middag, når jeg går tur. Det handler om å holde stemmen i gang. Jeg merker fort forskjell hvis jeg lar være.

– Hva gjør du når du får en kveld fri fra musikken?

– Hvis det er en varm sommerkveld, liker jeg å spille golf alene. Det blir nesten meditativt. Men ellers kan jeg bare ligge på sofaen noen dager, spise snop og se på TV. Det er de enkle tingene som får meg ned på jorda igjen.

– Har du noe som virkelig får deg til å koble av, utenom musikken?

–Jeg tror egentlig ikke jeg slapper best av når jeg gjør ingenting. Jeg slapper av når jeg gjør det jeg elsker – musikk, tekst, kunst. Det er det som gir meg ro.