Solid fra The Impossible Green
Selv om konsertplanene måtte endres på kort varsel, ble det likevel en helaften med et av Norges mest spennende rockeband da de besøkte Kristiansund fredag kveld. Publikum fikk servert tett samspill, sterke låter og musikalsk overskudd fra et band som stadig flere bør merke seg.
Publisert
The Impossible Green skulle egentlig stått på scenen under årets Tahitifestival. Etter at festivalen ble avlyst og arrangøren gikk konkurs, tok Kulturfabrikken imot bandet og reddet kvelden. Resultatet ble en solid konsert med betydelig musikalsk overskudd – men det tok aldri helt av.
Unge musikere med gammelsjel
Annonse
Bandet – Mathias Angelhus (vokal/gitar), Johannes Konstad Brevik (gitar/vokal), Markus Margido Drazkowski Teksum (bass/vokal) og Adrian Ahtola (trommer/ vokal) – leverte et tett og gjennomarbeidet sett som låner raust fra amerikansk 70-tallsrock, powerpop og countryrock. Musikken er stødig arrangert, nydelig spilt og full av detaljer som viser hvor samspilte disse fire faktisk er.
Mathias Angelhus imponerte stort som frontfigur. Med kraftfull stemme, sikker intonasjon og naturlig autoritet bar han vokalen med både trygghet og nerve. Han opptrer med en selvsikkerhet som gir bandet dynamikk og tyngde.
Johannes Konstad Brevik sto for kveldens mest gnistrende øyeblikk med presist og uttrykksfullt gitarspill. Enten han leverte elegante slide-linjer eller harde riff, holdt han nivået oppe hele veien – en gitarist i toppklasse. Det er bare helt rått når han tar fram sin doubleneck og leverer på både seks og tolv strenger.
Markus Margido Drazkowski Teksum la ned en melodisk og elastisk bass som løftet helheten. Han kombinerte uanstrengt grunnmur med små, smakfulle detaljer – et forbilledlig eksempel på musikalsk oversikt og rytmisk teft. En god sanger er han også.
Adrian Ahtola viste seg som en trommeslager med sjelden balanse mellom kraft og kontroll. Det eneste skåret i gleden var et feilplassert cymbalstativ som skjulte ham for store deler av publikum, noe som gjorde hans ellers sterke kommunikasjon med salen vanskeligere enn vanlig. Etter konserten påpekte «Nordmørsposten» dette, og Ahtola var enig.
Låt for låt – høydepunkter i settet
Konserten åpnet med energiske «Sway & Pursue» og «Hotel Continental Blues», som umiddelbart satte tonen. «25 Hours» fulgte med dynamisk oppbygging, før «Crossing the Border» og «Demolition Time» viste bandets evne til å veksle mellom groove og trøkk.
«I Want Your Money», «Be the One» og «My Heart Says Mary Jane» sto frem som settets mest catchy låter, med sterke refrenger og tett samspill. Mot slutten leverte bandet publikumsfavoritter som «Do You Wrong», «Ruby Red Roses» og «Quicksilver Daydream», før «Blinding Light» avsluttet kvelden på elegant vis.
Lavt oppmøte la en demper
Det var vel i overkant av 150 publikummere i salen – et overraskende lavt antall for et band på dette nivået. Det preget stemningen; responsen var entusiastisk, men aldri virkelig elektrisk. Konkurransen fra tre andre spillesteder i Kristiansund samme kveld forklarer deler av frafallet, men tahitipublikummet burde støttet mer opp. Det ble jo festivalstemning med vimpler og draperinger i taket på storsalen.
En sterk opptreden
Bandet takket Kulturfabrikken for å ha reddet konserten, og publikum fikk valuta for billetten. Musikalsk er det vanskelig å innvende mye: låtene sitter, spillegleden er tydelig, og samspillet er prikkfritt. Likevel manglet den lille gnisten som kunne hevet kvelden fra solid til uforglemmelig. Dette badet trenger en skikkelig hitt, eller to var det en av publikummerne som uttalte. Nordmørspostens kulturredaksjon er enig.
Terningkast: 5
The Impossible Green leverte gjennomført og teknisk imponerende – men uten å virkelig tenne gnisten.
Her kan du se videoklipp fra konserten
Video: Odd Inge Teige
