– Jeg la bort kameraet, sluttet å notere – og bare lyttet

Thomas Dybdahl fylte Kulturfabrikken til randen, og publikum ble møtt av en artist i sitt rette element – trygg, leken og med et band som løftet hver tone til nye høyder.

Klokken nærmet seg sju da scenelyset dempet seg. Et varmt gyllent skjær la seg over salen, og jubelen steg idet Dybdahl og bandet tok plass. Første låt ut var Maury The Pawn – en mektig åpning med driv, nerve og den karakteristiske blandingen av soul og rock som definerer mye av hans nyere materiale. Allerede her satt lyden perfekt; dyp bass, krystallklar vokal og et publikum som hang med fra første tone.

Etter den energiske starten skiftet de elegant gir. On My Way To California ble kveldens første virkelige høydepunkt – en låt som kombinerer gitarspill med litt mer røffhet og groove. Lyset danset i takt med musikken, og Dybdahl, med gitaren hengende løst over skuldra, nikket rytmisk mot bandet mens salen gynget med.

– Det er alltid spesielt å komme til kystbyene, sa han mellom låtene. – Jeg føler dere har saltvann i blodet, akkurat som meg.

Så var det tid for A Love Story. Dybdahl smilte og fortalte med glimt i øyet at mange ønsker den spilt i bryllup – helt til de faktisk hører teksten.– «Honey, I told you that these things never last» – da blir det som regel litt stille, lo han, før han dro i gang med et uttrykk så nært og dempet at hele rommet stilnet.

Videre kom River, og her tok publikum over. Dybdahl inviterte til allsang, og refrenget fylte rommet i et samstemt kor. Det var et øyeblikk der artisten og salen smeltet sammen – latter, smil og små nikk mellom fremmede som delte det samme musikalske pusterommet.

Så kom U, en hyllest til Prince, fylt med soul og jazz. Midt under saksofonsoloen hoppet Dybdahl plutselig ned fra scenen og satte seg bakerst i salen for å lytte. Publikum lo og klappet, og det ble et lite øyeblikk av spontan glede. Han ble sittende og nikke taktfast før han smilende gikk opp igjen, og avsluttet låta med en vokalprestasjon som fikk gåsehuden til å bre seg i salen.

Et av kveldens mest rørende øyeblikk kom med Cecilia – en låt mange forbinder med egne livsfaser og minner. Dybdahl fremførte den lavmælt, nesten som en hvisking. Publikum satt stille. Det var som om hele salen holdt pusten. For meg personlig var det øyeblikket verdt hele billetten – den slags sjelden ro som bare oppstår når musikken treffer rett i mellomgulvet.

Så løftet han oss igjen med That Great October Sound, tittelsporet fra debutalbumet. Låta ble møtt med jubel og applaus allerede ved de første tonene. Dybdahls stemme hadde den samme melankolske klangen som for 20 år siden, men nå med et glimt av livserfaring og trygghet. Deretter gikk det sømløst over i This Love Is Here To Stay, en låt med funky gitarer, varme harmonier og et band som virkelig viste hvor samspilte de er.

På 45 var det vanskelig å sitte stille. Den blandingen av funk, soul og groove traff rett i hofteleddene, og publikum responderte med rytmisk klapping og smil. Dybdahl spilte med en energi som minnet om hans yngre dager, men med roen til en artist som vet nøyaktig hvor han vil.

Så kom Let Me Love You – en helt ny låt fra september – med en frisk, moderne produksjon og et driv som føltes både kjent og nytt. Jeg tok meg selv i å tenke at den ville fungere perfekt i et samspill med rap eller spoken word – rytmen var så åpen og fri.

Uten pause gled de videre inn i Treat Me So Bad, og her nådde konserten et klimaks. Dybdahl og bandet lot sjangergrensene flyte, fra blues til soul, fra det mørke til det lyse, og tilbake igjen. Publikum var med hele veien, mange med lukkede øyne.

Da han endelig annonserte One Day, satte han scenen med et lite smil.– Jeg skrev den mens jeg vandret rundt i New York, prøvde å fange det samme stjernestøvet som heltene mine.

Det ble kveldens siste låt før ekstranumrene, og den oppsummerte alt – reiselysten, søken, sårbarheten. Da tonene ebbet ut, sto publikum lenge før bandet kom tilbake.

Ekstranumrene From Grace og Rocket Ship avsluttet kvelden i perfekt balanse – først den melankolske Dybdahl vi møtte som tenåringer, deretter den varme, modne artisten vi ser i dag. En hel sirkel av lyd og livserfaring.

Etter applausen som aldri tok slutt, var det tydelig: Thomas Dybdahl og Kristiansund hadde funnet tonen.