Christina hyllet kvinnene som forandret rocken

Til daglig underviser Christina Oddvik Holm elever på Dale barneskole i Kristiansund. Denne kvelden møtte hun et helt annet publikum. Hun åpnet konserten med Stevie Nicks’ «Gold Dust Woman», og allerede fra første strofe var det tydelig at hun hadde stemmen og tryggheten til å bære låten.

Som kulturjournalist var jeg skeptisk da jeg så settlisten i forkant. Den var full av låter jeg selv setter høyt, låter som for mange forbindes uløselig med originalartistene. Jeg var spent på om hun ville klare å løfte dem uten at det ble bleke kopier. Allerede i åpningsnummeret kunne jeg slippe skepsisen. Hun traff, og hun fortsatte å treffe gjennom hele kvelden.

Å starte sin første store konsert med en settliste dominert av låter fra kvinner som ikke bare er store navn, men pionerer i rock- og pophistorien, er et modig valg. Stevie Nicks, Carole King, Carly Simon, Patti Smith, Janis Joplin, Etta James, Grace Slick, Dusty Springfield, Helen Reddy og Tina Turner – alle bidro de til å endre hvordan kvinner ble oppfattet på en rockescene. Holm gjorde mer enn å fremføre coverlåter. Hun skapte en konsert som ble en hyllest til kvinnene som sprengte grenser.

Første sett – møte med ikonene

Åpningen med «Gold Dust Woman» satte tonen. Stevie Nicks var ikke bare stemmen i Fleetwood Mac, hun var en av de første kvinnene som fikk en ledende rolle i et av verdens største rockeband. Holm fremførte låten med autoritet og respekt for den mystiske kraften Nicks alltid bar med seg.

Deretter fulgte Carole Kings «Where You Lead». Carole King hadde allerede skrevet hundrevis av hits for andre artister da hun på 1970-tallet selv tok steget frem som artist med albumet «Tapestry». Hun ble en av de første kvinnelige låtskriverne som viste at man kunne stå på egne bein. Holm ga låten varme og tyngde.

Carly Simons «You’re So Vain» ble levert med attityde og selvsikkerhet. Så kom «Good Time Girl», gjort kjent av Maggie Bell fra bandet Stone the Crows. Bell var en av de mest markante kvinnelige rockestemmene fra tidlig 1970-tall, med en rå, bluespreget vokal som skilte seg ut i en mannsdominert sjanger. Holm ga låten et trøkk som kledde både sangen og hyllesten til de kvinnene som gikk foran.

Så kom Patti Smiths «Because the Night». Patti Smith, ofte omtalt som punkens gudmor, forandret rocken ved å blande poesi, kunst og musikk på en måte ingen hadde gjort før. Da Holm sang denne låten, jublet publikum høyt og flere reiste seg.

Videre fulgte Janis Joplins «Move Over». Janis Joplin var selve symbolet på at kvinner kunne være like rå, intense og kompromissløse som menn på en rockescene. Holm fanget den samme råheten. Etta James’ «Something’s Got a Hold on Me» fulgte, og Etta James var en brobygger mellom soul, blues og rock – en stemme som åpnet dører. Holm ga låten et solid uttrykk.

Grace Slicks «Somebody to Love» ble et høydepunkt. Grace Slick var frontfigur i Jefferson Airplane og en sentral skikkelse i San Franciscos psykedeliske scene. Hennes stemme ble et symbol på motkulturen. Holm leverte låten med intensitet og trykk som fikk salen til å synge med.

Første sett ble avsluttet med «Me and Bobby McGee» og «Steel Claw». Janis Joplin tok Kris Kristoffersons låt og gjorde den til sin egen rett før hun døde, og Holm fremførte den med sårhet og kraft. Tina Turner, kvinnen som redefinerte energien på en rockescene, satte punktum for første del med «Steel Claw». Publikum reiste seg, og bandet gikk av til stående applaus.

Andre sett – kvinnefrigjøring og rå energi

Etter pausen åpnet de med «Bang Bang (My Baby Shot Me Down)». Cher ble kjent som halvparten av Sonny & Cher, men markerte seg også som soloartist og senere som en av populærkulturens mest gjenkjennelige stemmer. Holm leverte låten med sår styrke.

Stevie Nicks’ «Landslide» fulgte, et stille og personlig øyeblikk, før Pointer Sisters’ «Fire» løftet stemningen. Pointer Sisters var blant de første kvinnelige vokalgruppene som brøt gjennom i flere sjangre – soul, funk og rock – og ble viktige for representasjonen av svarte kvinner i populærmusikken.

Melanie Safkas «Brand New Key» ble et lekent innslag. Melanie Safka var en av de mest særpregede stemmene fra 1970-tallets singer-songwriter-bølge, og Holm fremførte låten med glimt i øyet. Ingen enkel låt å framføre med troverdighet. 

Så kom Janis Joplins «Mercedes Benz». Publikum var stille, og Holm sang med autoritet. Joplin skrev låten som en bitende kommentar til forbrukskultur, og fremføringen ble et sterkt øyeblikk.

Videre fulgte Dusty Springfields «Son of a Preacher Man». Dusty Springfield var en av Storbritannias mest markante kvinnelige artister og en pioner som åpnet veien for andre kvinnelige stemmer innen soul og pop. Helen Reddys «I Am Woman» ble et klart politisk statement. Helen Reddy skrev låten som en kampsang for kvinnefrigjøringen, og den ble en hymne for en hel generasjon. Holm sang den med tyngde og respekt.

Grace Slicks «White Rabbit» ble et psykedelisk høydepunkt. Låten er tett knyttet til motkulturen på 1960-tallet og ble et symbol på opprør og frihet.

Så kom finalen: Tina Turners «River Deep – Mountain High» og «Nutbush City Limits». Tina Turner tok kontroll over scenen på en måte få andre artister, kvinner som menn, kunne måle seg med. Da Holm og bandet fremførte disse låtene, sto publikum og danset. Avslutningen ble Janis Joplins «Piece of My Heart». Holm la alt i stemmen, og hele salen sto under hele låten.

Hun gjorde ikke skam på noen av låtene. Hun naglet dem.

Oppvekst og inspirasjon

Christina Oddvik Holm er født i Kristiansund, men bodde i perioder både i Trondheim og på Kolvereid før hun vendte tilbake som 20-åring. – Pappa har bodd her hele tiden, fortalte hun meg. Hun beskriver seg selv som altspisende når det gjelder musikk, men låtene hun valgte denne kvelden har hun hatt et nært forhold til. – Fattern liker denne typen musikk, så jeg har hørt mye av det gjennom han.

Ideen om å starte bandet kom fra samboeren Kjetil Hoås Jacobsen, som har mange år bak seg i Kristiansunds musikkliv. Han har spilt både bass og gitar i ulike band og er kjent som en musiker med stor bredde. 

– Kjetil spurte om vi kunne gjøre noe sammen, sa hun. Jacobsen var tydelig på at prosjektet ikke skulle bli smått. – Det er ikke trubadurmusikk, sa han.

En annen drivkraft kom fra Gunnar Sylthe, som på Salig Leven-festivalen utfordret Holm til å synge en låt av Janis Joplin. – Det ga mersmak, fortalte hun. Sylthe er kjent som en organist og synthspiller som har preget Kristiansunds musikkliv i flere tiår.

Christina &The Howling Company

På gitar og vokal sto Øyvind Vassli Hansen, en musiker som i mange år har spilt i ulike band i Kristiansund og omegn. Han er kjent for sitt solide gitarspill og sin evne til å tilpasse seg ulike sjangre. Bak trommene satt Stian Aune, en erfaren trommeslager med bakgrunn fra flere bandkonstellasjoner både lokalt og regionalt. Han ga bandet en rytmisk kraft som bar konserten fremover.

Den siste brikken var Hans Frønes, gitarist og vokalist fra Kristiansund. Han spiller i bandet Det Beste Alternativet, og har gjennom mange år markert seg som en gitarist med kraftfullt uttrykk og evne til å løfte bandets lydbilde. Han omtales ofte som en musiker som får band til å låte større og mer samlet.

– Vi måtte finne noen kule folk som kunne være med på dette, og det gjorde vi, sa Christina.

Publikum som støtteapparat

Blant publikum var det mange kjente ansikter. En stor gruppe kollegaer fra Dale barneskole hadde møtt opp, og de bar med seg en tydelig entusiasme. De var blant de første som reiste seg i applaus når konserten tok av, og deres energi smittet raskt over på resten av salen.

Denne kvelden viste Christina Oddvik Holm at hun både har stemmen og scenetilstedeværelsen til å håndtere låter som for mange er selve målestokken i rockehistorien. Hun valgte kvinnene som sprengte barrierer og endret musikkens retning, og hun gjorde det sammen med et band av rutinerte musikere fra Kristiansund. Resultatet ble en konsert som både var en hyllest til rockens historie og et tydelig signal om at Holm selv har funnet sin plass på scenen.

Et nytt band har sett solen i Kristiansund. Jeg gleder meg allerede til neste konsert med Christina &The Howling Company. Det kommer til å gå gjetord om denne konserten. Jeg tipper vi vil se de på den store scenen på Kulturfabrikken om ikke så lenge. 

Konklusjon: Terningkast seks.