LESERBREV
Vi må tørre å snakke om hvilket Norge vi ønsker å bevare
Jeg ytrer meg svært sjelden politisk i media eller i den offentlige debatten. Jeg har stort sett holdt meningene mine for meg selv. Men nå kjenner jeg at jeg ikke lenger ønsker å sitte stille og se på utviklingen rundt oss uten å si noe.
Det gjør meg oppriktig trist å se bildene fra Europa de siste dagene.
Demonstrasjoner som utvikler seg til voldelige opptøyer. Historiske bygninger som blir satt i brann. Butikker og restauranter som blir plyndret og ødelagt. Forretningseiere som fortvilet ser livsverket sitt bli rasert på noen få timer.
Annonse
I Frankrike har vi nylig sett hvordan opptøyer har ført til omfattende ødeleggelser, blant annet av det historiske rådhuset i Limoges.
Bak hver ødelagte butikk står det mennesker som kanskje har brukt hele livet sitt på å bygge opp noe. Hardtarbeidende mennesker fra forskjellige land, religioner og kulturer. Mennesker som nå må betale prisen for andres vold.
Det gjør inntrykk på meg.
Disse protestene har blant annet handlet om levekostnader og forholdene i det franske skolevesenet. Vi skal derfor være forsiktige med å trekke direkte forbindelser mellom opptøyene og innvandring. Men hendelsene viser hvor alvorlige konsekvensene blir når samfunnskonflikter ender i vold og myndighetene ikke klarer å beskytte mennesker og eiendom.
For meg reiser utviklingen også et større spørsmål. Hvordan tar vi vare på tryggheten, tilliten og verdiene som samfunnet vårt er bygget på?
Jeg er for kontrollert innvandring, god integrering og bevaring av norske verdier og kultur. Det burde ikke være en kontroversiell mening.
Jeg har selv venner som er muslimer, og venner fra forskjellige land og kulturer. Dette er hardtarbeidende mennesker som står opp hver morgen, går på jobb, betaler skatt, tar vare på familiene sine og gjør sitt beste for å skape et godt liv i Norge.
Dette er mennesker jeg har stor respekt for.
Derfor vil jeg også være tydelig på at jeg aldri ønsker å skjære alle over én kam.
Det finnes dårlige mennesker i alle kulturer, religioner og samfunn. Også blant oss nordmenn. Ingen har monopol på verken gode eller dårlige mennesker.
Men nettopp derfor må vi klare å diskutere utfordringer knyttet til innvandring, integrering, kriminalitet og ekstremisme uten at debatten automatisk skal handle om hvem som er rasist.
Norge er bygget på demokrati, ytringsfrihet, likestilling, religionsfrihet, rettssikkerhet og respekt for enkeltmennesket. Dette er verdier generasjoner før oss har kjempet for, og som jeg mener vi har et ansvar for å bevare.
Jeg forventer ikke at mennesker som kommer til Norge, skal gi opp religionen sin eller sin kulturelle bakgrunn. Men jeg forventer at de respekterer norske lover, likestilling og våre demokratiske prinsipper.
Integrering handler om å bli en del av samfunnet. Da må vi både gi mennesker muligheter og stille tydelige forventninger.
Det betyr god norskopplæring, muligheter for arbeid, deltakelse i samfunnet og konsekvent håndheving av lovverket.
Det betyr også at vi må tørre å diskutere politisk og religiøs ekstremisme, uansett hvor den kommer fra.
Et eksempel jeg mener fortjener større oppmerksomhet, er Det muslimske brorskap, internasjonalt kjent som Muslim Brotherhood.
Det er viktig å understreke at dette ikke er det samme som islam eller vanlige muslimer. Det muslimske brorskap er en islamistisk bevegelse med en lang historie og politiske ambisjoner som strekker seg langt utover vanlig religionsutøvelse.
I et internt strategidokument fra 1991, senere fremlagt i en amerikansk rettssak, beskrev en person fra Brorskapets ledelse i Nord-Amerika hvordan organisasjoner, institusjoner og allianser kunne brukes til å fremme langsiktige islamistiske mål.
Dokumentet inneholdt også svært alvorlige formuleringer om å ødelegge vestlig sivilisasjon innenfra. Det er samtidig viktig å presisere at dokumentet ikke beviser at hele den internasjonale bevegelsen følger én felles strategi i dag.
Britiske myndigheter publiserte en gjennomgang av Muslim Brotherhood i 2015. Franske myndigheter publiserte i 2025 en rapport om Brorskapet og politisk islamisme.
Den franske rapporten omtaler blant annet forsøk på å oppnå innflytelse i samfunnsinstitusjoner og bruk av dobbeltkommunikasjon. Rapportens vurderinger har også møtt faglig kritikk, men temaet er såpass alvorlig at det fortjener en åpen og saklig debatt.
Dette bringer meg til uttrykket «nyttige idioter».
I politisk sammenheng brukes uttrykket om mennesker som uvitende bidrar til å fremme en agenda de ikke fullt ut kjenner eller forstår.
Det er et hardt uttrykk, og jeg mener ikke at mennesker som forsvarer muslimers rettigheter, dermed støtter islamisme.
Men vi må kunne stille spørsmål ved om politikere, organisasjoner og andre samfunnsaktører i enkelte tilfeller kan ende opp med å fremme interesser de ikke kjenner godt nok.
Vi må også kunne kreve åpenhet om organisasjoners formål, finansiering og politiske mål. Særlig når de søker offentlig støtte eller innflytelse over samfunnets institusjoner.
For meg handler dette om å ta demokratiet på alvor.
Jeg mener også at deler av den europeiske venstresiden har vært for tilbakeholdne med å erkjenne utfordringer knyttet til innvandring og integrering. Altfor ofte opplever jeg at kritiske spørsmål blir møtt med moralske merkelapper fremfor saklige argumenter.
Samtidig må vi være ærlige om at ansvaret for politiske beslutninger ligger hos flere partier og regjeringer. Skal vi kritisere politiske feil, bør vi kunne vise til konkrete beslutninger og konsekvenser.
Jeg mener ikke at vi skal slutte å hjelpe mennesker som trenger beskyttelse, eller stenge døren for dem som ønsker å bidra til samfunnet vårt.
Men innvandringen må være kontrollert, og integreringen må fungere. Norge må også ha kapasitet til å gi dem som kommer hit, reelle muligheter til å lykkes.
De mange menneskene med innvandrerbakgrunn som hver dag bidrar positivt til landet vårt, fortjener ikke å bli satt i samme kategori som ekstremister eller kriminelle.
Tvert imot mener jeg at de har like stor interesse som alle andre av et trygt samfunn med tydelige regler og gjensidig respekt.
Vi må kunne være inkluderende uten å være naive.
Vi må kunne være kritiske uten å være rasister.
Og vi må kunne være stolte av norsk kultur og norske verdier uten å se ned på andre.
Når vi går til neste stortingsvalg i 2029, håper jeg at vi får en grundig og åpen debatt om hvilken innvandringspolitikk og integreringspolitikk de forskjellige partiene faktisk ønsker å føre, og hvilke langsiktige konsekvenser valgene våre kan få.
For meg handler dette til syvende og sist om hvilket samfunn vi ønsker å overlate til neste generasjon.
Jeg ønsker et Norge hvor mennesker fra forskjellige kulturer og religioner kan leve sammen i trygghet, frihet og gjensidig respekt.
Men jeg ønsker også et Norge som tar vare på sin historie, sine tradisjoner, sin kultur og sin identitet.
Dette trenger ikke å være motsetninger.
Jeg har ingen problemer med at folk er uenige med meg. Det er nettopp derfor vi har ytringsfrihet og demokrati.
Men jeg håper vi kan diskutere disse spørsmålene med saklige argumenter, respekt for hverandre og vilje til å lytte.
Det er nettopp derfor jeg nå velger å si ifra.
Kilder:
Associated Press, opptøyene i Frankrike, 20. oktober 2026:
https://apnews.com/article/france-protests-riots-looting-ca52b503a4ac8b2a489109f7de852847
Britiske myndigheter, Muslim Brotherhood Review, 2015:
https://www.gov.uk/government/publications/muslim-brotherhood-review-main-findings
Franske innenriksmyndigheter, Frères musulmans et islamisme politique en France, 2025:
https://www.interieur.gouv.fr/actualites/dossiers-de-presse/publication-du-rapport-freres-musulmans-et-islamisme-politique-en-france
Amerikansk rettsdokument fra Holy Land Foundation-saken, 2009, omtaler strategidokumentet fra 1991:
https://www.investigativeproject.org/case_docs/us-v-holy-land-foundation/1425/memorandum-opinion-and-order.pdf
Chris Louis Storsæther
Kristiansund
