Bekymringsmelding: Kristiansund

Den siste tiden debatt om sosiale forhold i Kristiansund vekker uro. Ord som «getto» og «hele området burde vært brent ned» og Silje Engvik Sørbø's innlegg om psykratien– gjør inntrykk. Som leder for Kultur og Folkehelseutvalget i fylket får jeg muligheten til å drive med dypdykk i en del folkehelsestatestikk og også kombinere forskjellige kilder. Den sosiale utviklingen i Kristiansund gir grunnlag for bekymringer og jeg vil med dette rette blikket på den svakeste gruppen i dette - barna. Noen hovedtrekk som går igjen, er:

• Kristiansund har en høyere andel av barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt enn sammenlignbare kommuner.

• Barn som vokser opp i vedvarende lavinntektsfamilier lykkes dårligere enn andre i utdanning- og jobbmarkedet. Hjelpebehovene i barnehage, skole blir større. Å fullføre VGS blir vanskeligere. Å løfte seg selv ut i jobbmarkedet er mer utfordrende.

• Problemet strekker seg bakover i tid og kan se ut til å vedvare.

Det ser ut som lokale politikere ikke evner å bryte sirkelen og den sosial arven er høyst levende.

 Årsakene til at noen familier har vedvarende lav inntekt kan være:

• Foreldre har ikke utdanning eller jobb

• Familien har bare en inntekt, ofte med enslig forsørgeransvar

• Det er mange barn i familien

• Somatisk sykdom og/eller kombinasjonen av rus og psykisk sykdom

• Familien har nylig kommet til Norge som flyktninger

Som oftest er det en kombinasjon av flere ting som holder familier under 60% av medianinntekten over tid. Barna har ikke bedt om dette, de er bare med på lasset. Mottakere av arven.

Ser en på andelen av barn som vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt viser fylkesstatistikken at mens dette angår 7,9% av befolkningen i Møre og Romsdal, 6,7% i Ålesund, 7,7% av befolkningen i Molde, er Kristiansund på topp i denne statistikken. Hele 10,9 % av barn mellom 0-17 år vokser opp i familier med vedvarende lav inntekt.

Vi vet også litt om hvor disse bor. SSB har sammen med NRK greid å lage en liste over bydeler i Norge for å se på forskjellene innad og mellom byer. 1109 forskjellige bydeler i Norge er listet opp. Dale kan skilte med en 86. plass, Vestre bydel og Kristiansund Sentrum er på 1087.- og 1088. plass. Dette er altså ett av de fattigste områdene i landet.

Høyre mener at en må gjøre en helhetlig innsats for å bryte et mønster som har vedvart over tid. Med dette menes en koordinert innsats der både stat, fylke og kommune må bidra. Innsatsen må videre smalnes inn slik at dette ikke kan gjelde universelt, men spesifikk mot de som har behovene. 

Måten AP omfavner universelle løsninger på, er et hinder for å løse de virkelige utfordringene. Ved å smøre alt tynt utover blir satsningene for svake til å skape varige endringer. Det er behov for bedre oppvekstforhold rundt Allanengen skole enn rundt Dale skole. Innsatsen må settes inn mot alle delene av livet til disse barna; fritid, skole og ferier. Dette kan ikke være en innsats der vi legger ansvaret på skolen, frivilligheten eller på NAV alene. Forsørgere må ha hjelp til å komme seg ut av den økonomiske hengemyra. Satsningen på psykisk sykdom må økes. For å lykkes må en positivt skeivdele en periode, og vi må akseptere at akkurat det er rettferdig. Likhet er ikke rettferdighet, når vi starter så ulikt.

Den politiske rollen blir å ha viljen og evnen til å stå i satsningen over tid og å ha med seg dette inn i alle prosesser. Boligpolitikken, fornyelse av boligmassen, plassering og størrelser på boenheter, ha en plan for bruk av kommunale boliger som hjelper innbyggerne og motvirker «gettofisering», en sentrumsplan som hensyntar barnas behov mer enn vernebestemmelsene, SLT arbeidet, satsning på psykisk sykdom og så videre og videre. I alle henseende! Så langt skuffer venstresiden i arbeidet.

Det er det koordinerte som kan gi et annet resultat enn å gjenta tidligere feil og vi må være forberedt på å stå i dette over tid. Det tar tid å vokse opp, ut av den sosiale arven og å øke den sosiale mobiliteten.

Jeg sier ikke at det er lett å løse disse utfordringene, men etter år med de samme slagordene, de samme løsningene og de samme uløste utfordringene, er det kanskje på tide å spørre seg om virkemidlene virkelig virker?

Leif Ersnes (Høyre)

Leder, Kultur og Folkehelseutvalget, Møre og Romsdal Fylkeskommune