Makt og avmakt
Rødt fikk ikke flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen for en ny maktutredning. For dyrt i forhold til nytteverdien, mener flertallet som stemte imot. Flertallet sa nei til ny maktutredning. Ap, Høyre, Frp og KrF viser til kostnader.
Stortingsflertallet viser her sin makt i å vise til manglende nytteverdi i å ha et verktøy til å forklare og avkle maktstrukturer. Dette er utrolig. Har stortingsflertallet noe å skjule eller vil en maktutredning så tvil om uklare og kanskje feilaktige narrativer som myndighetene styrer etter.
Myndigheter over alt og til alle tider har baksider og skjulte agendaer som de ikke viser fram, selv om de alle fleste myndigheter viser til og reklamerer for en åpenhetskultur. Personvern og forhold som hører under rikets sikkerhet er greie å ha for å skjule upopulære saker enten det er til gangs for innbyggerne eller ikke.
Vi lever i en usikker og farlig verden og vi, folket, må stole på myndigheter og maktpersoner. Men på mange vis kan vi se en økende tendens til at maktapparatet ikke stoler på befolkningen. Det tas stadige nye grep for å kontrollere befolkningen, men befolkningen får altså ikke se myndighetene i kortene, heller ikke i form av en maktutredning.
Annonse
Endringene i verden skjer med sjumilssteg og ikke minst de teknologiske. Vi skal ikke forvente at all teknologi skal forstås av alle, men det forventes at folket vet hvordan teknologi brukes og hvilke virkninger det gir. Og hvordan makt formes ved hjelp av teknologi. Dette kunne en maktutredning finne ut av og være en åpning til en opplysende samfunnsdebatt.
Gjennom de siste årtier er bruken og virkningene av ny teknologi ofte skjult og brukes også negativt i forhold til mennesker og miljø. Internasjonalt– og nasjonalt lovverk kommer ofte til kort i å regulere teknologi. Da blir det vanskelig å være teknologi-optimist når konsekvensene ikke blir vurdert og forklart. På de fleste områder er det i Norge innført risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS-analyse) for å vurdere virkninger av planer og tiltak. Men slike analyser tas sjelden i bruk når ny teknologi «tres nedover hodene» på oss alle.
Agenda 2030 fremstår på overflaten som en plan for en bedre verden – en visjon om bærekraft, likhet og fred. Men bak de vakkert formulerte målene og de fargerike ikonene reiser det seg spørsmål: Hvem styrer egentlig denne agendaen? Hvilken makt får de? Og hva er konsekvensene av en iverksettelse av en slik høytsvevende og symbolsk agenda.
I 2015 ble 2030-agendaen med 17 bærekraftsmål vedtatt av FNs medlemsland, men siden har det vært relativt stille om teknologier som har negative konsekvenser for mennesker og miljø, enten det er nye våpen eller teknologier som er tatt i bruk sivilt.
Uten å gå i dybden i teknologier som åpenbart er maktkonsentrerende og har negative virkninger vil jeg nevne følgende:
• DEW (Direkte Energi Våpen): tilsynelatende uregulert våpen styrt fra satellitter eller fly som kan skape branner og ødeleggelser over hele verden.
• Geoengineering: teknologier som endrer vær og har en negativ virkning på natur og helse.
• Økte grenseverier på radiobølger og andre elektromagnetiske felt som påvirker biologien. Dette for å innføre nytt system for elektronisk kommunikasjon som 6G.
• Genmanipulerte stoffer i mat, medisin og vaksiner som verden ikke vet konsekvensene av.
• Overvåkningssystemer og kunstig intelligens som er innført uten faglig og demokratisk kontroll.
• Atomvåpen
Dette kombinert med en utøvende makt (regjeringen)som ikke ønsker debatt om makt og viktige samfunnsspørsmål, går Norge med bind for øynene hodestups inn i en verden hvor andre kan ta makt og setter agenda.
Vi har altså en regjering som ikke vil arbeide for nedbygging av atomvåpen og som samtidig ikke ønsker en maktutredning som kan se de i kortene.
Her trengs det ny politisk kraft som kan vise retning på en ærlig og åpen måte.
Viggo Jordahl
Styremedlem i Møre og Romsdal Fred og Rettferdighet (FOR)
