LESERBREV
Hvor mye skal vi tåle?
Først mistet vi sykehuset. Så skulle vi få et DMS som skulle bli et utstillingsvindu. Nå er også det løftet blitt usikkert. Samtidig diskuteres kutt i ambulanseberedskapen og framtiden til det lokale DPS-tilbudet. Hvor mye skal en befolkning tåle før dette blir en nasjonal sak?
Vi i Kristiansund har hørt det mange ganger:
«Dette blir bra.»
Annonse
Da sykehuset vårt skulle bygges ned, skulle vi få noe nytt i stedet. Et solid distriktsmedisinsk senter. Et framtidsrettet tilbud. Et utstillingsvindu man ikke hadde sett maken til.
Vi ble bedt om å akseptere sentraliseringen fordi vi skulle få et godt og moderne helsetilbud nær oss.
Nå må vi spørre: Hvor ble det av løftet?
Helse Møre og Romsdal beskriver fortsatt målet som å utvikle et ledende DMS i Kristiansund. Men status i 2026 er at innholdet fortsatt utredes, og at det skal gjøres politiske avklaringer senere i år.
Samtidig vet vi at helseforetaket har en svært krevende økonomisk situasjon.
Dermed står vi i fare for at det som skulle være det store plasteret på såret etter sykehustapet, blir langt mindre enn det vi ble forespeilet. Om noe.
Det er vanskelig å ikke spørre: Skal vi til slutt bare få et nytt skilt på den gamle sykehuskroppen?
Og det stopper ikke her.
For mens vi venter på å se hva DMS-et faktisk blir, kommer nye bekymringer.
Det er foreslått kutt i ambulanseberedskapen i Kristiansund.
Samtidig er det usikkerhet rundt framtiden til DPS-tilbudet.
DPS Kristiansund er i dag et viktig spesialisthelsetjenestetilbud for innbyggerne på Nordmøre, med både poliklinikk og døgnbehandling.
Ingen sier nødvendigvis at DPS-et skal legges ned med rene ord, men usikkerheten er skapt.
Og det er nettopp usikkerheten som er problemet.
For hvor mange ganger skal innbyggerne i Kristiansund måtte høre at tilbudene våre skal vurderes, omorganiseres, effektiviseres eller ses på?
Hvor mange ganger skal vi måtte vente på hva som blir igjen?
Først sykehuset.
Så funksjonene.
Så beredskapen.
Så spørsmålet om hva DMS-et faktisk skal inneholde.
Og nå også usikkerhet rundt psykisk helsevern.
Hvor går grensen? Dette er ikke en lokal sykehuskamp.
Det er her jeg mener Stortinget har et ansvar.
For dette blir altfor ofte framstilt som en lokal konflikt.
Kristiansund vil beholde sykehuset sitt.
Kristiansund vil ha flere ambulanser.
Kristiansund vil ha et godt DPS.
Kristiansund vil ha det DMS-et man ble lovet.
Som om dette først og fremst handler om at kristiansundere er vanskelige og ikke vil akseptere utviklingen.
Men se på helheten.
Når sykehustilbudet sentraliseres.
Når avstanden til akutt behandling øker.
Når ambulanseberedskapen diskuteres redusert.
Når det lokale psykiske helsevernet blir usikkert.
Og når det lovede DMS-et fortsatt ikke er på plass slik befolkningen ble forespeilet.
Da er ikke dette lenger en lokal sykehuskamp.
Da er det helsepolitikk.
Hvem passer på helheten?
Det er dette spørsmålet jeg savner fra Stortinget:
Hvem har ansvaret for å se summen av alle disse beslutningene?
For det er lett å forsvare én enkelt endring.
Én ambulanse kan spares inn.
Én funksjon kan flyttes.
Én avdeling kan organiseres annerledes.
Én bygning kan brukes på en ny måte.
Én tjeneste kan sentraliseres.
Hver enkelt beslutning kan kanskje begrunnes.
Men hva skjer når alle beslutningene trekker i samme retning?
Hva skjer når summen blir et stadig dårligere og mer sentralisert helsetilbud for mennesker som bor langt fra det nye hovedsykehuset?
Da kan vi ikke lenger late som om dette bare handler om Kristiansund.
For dette kan bli historien om mange andre lokalsamfunn også.
Vi ber ikke om særbehandling. Vi ber ikke om at Kristiansund skal få mer enn andre.
Vi ber om at Norge skal ha en reell nasjonal debatt om hvor mye helsevesenet skal sentraliseres.
Vi ber om at beredskap skal telle.
At reisevei skal telle.
At trygghet skal telle.
At psykisk helsevern skal telle.
At løftene som gis til befolkningen når store sykehusendringer gjennomføres, faktisk skal bety noe.
Og vi ber om at Stortinget ser mer enn én kommune om gangen.
For når lokalsykehus etter lokalsykehus bygges ned, kan vi ikke fortsette å kalle det lokale stridigheter.
Det er en nasjonal utvikling og handler om hvilken helsetjeneste vi skal ha i Norge.
Dette er ikke lokale stridigheter, det er et nasjonalt problem!
Med vennlig hilsen
Linda Dalseg Høvik
Varaordfører
