Kinoen og gata

Caroline Knudtzon som kinoen nå er kalt opp etter, drev en religiøs sy -og bønneforening i sitt luksuriøse hjem. De hadde nok en fiendtlig holdning til kino som ledet folk til synd og helvete.

Som liten gutt hadde min far blitt tatt med til sy -og bønneforeningen av en tante. Hun hadde i ti år vært midt i det religiøse USA. Hun hadde senere båret min far til dåpen. Hun ville vel at min far skulle komme til himmelrike og ikke til helvete. Der lyktes hun ikke.

Min far ble forbudt å fortelle at han ble tatt med til enkefru Knudtzons hus, for der var de fiendtlig overfor arbeiderbevegelsen som min far vokste opp i. Det min far husket best var de mange flotte maleriene i overklasse-huset.

Carolines ektemann, H. N. Knudtzon den III som han ble betegnet som, hadde ikke fulgt Bibelens lære om ikke å samle seg skatter på jorden. Han var blitt en av landets rikeste, kanskje den aller rikeste, på utbytting av klippfiskarbeiderne. Ifølge byens fremste historiker gjennom tidene, hadde han også tjent penger på slavehandel med tre turer fra Afrika med slaver til slavestatene i Nord-Amerika.

Asbjørn Jordahl hadde fått i oppdrag å holde minnetale ved Siemstøtta en 1.mai. I talen hadde Jordahl gjentatt noe av det som var blitt fortalt i tidligere 1.maifeiringer. Han fortalte at Knut Siem var blitt forfulgt og sjikanert av Handelstandsforeningen medlemmer fordi han fagorganiserte klippfiskarbeiderne. Jordahl visste ikke at Knudtzon den III var stifter av Handelstandsforeningen. Heller ikke sa Jordahl noe om slavehandelen.

Knut Siem var leder av gruppen på tre som ledet Tidens Krav i begynnelsen og han skrev de radikale lederartiklene. Dagens redaktør av Tidens Krav tar feil når han nylig skrev at Rudolf Dahl var avisens første redaktør.

Rudolf Dahl var blitt redaktør i I908 fortalte han i et intervju noen år senere, to år etter at avisen var blitt startet. Dahl var trolig blitt redaktør fordi han hadde hatt et trykkeri hvor han smisket med handelsstanden og derfor fikk trykkeoppdrag. Men handelsstanden støttet ikke en avis eid av arbeiderbevegelsen med annonser, selv om Dahl var redaktør. Under den store klippfiskarbeiderstreiken, mens Dahl fortsatt var redaktør, var det Siems som stadig skrev om streiken og signerte artiklene med sitt navn.

Rudolf Dahl ble snart redaktør av avisen Express hvor han var så dyktig i å smiske med handelsstanden at han fikk så mye annonser at Express ble byens nest størst av de fem avisene, bare overgått av Romsdalsposten og større enn Tidens Krav.

Redaksjonssekretær Sættem ville at jeg skulle kvalitetssikre manuskriptet til TK-historien. Jeg skrev 25 sider med forslag til forbedringer og påpeking av feil. Men etterpå var flere nye feil påført som kom på trykk og påstanden om at Dahl var Tidens Krav første redaktør, ikke rettet.

Som gatenavnkomiteens leder hadde den borgeliggjorte Asbjørn Jordahl, ex-Ap-statsråd, ex-Ap-ordfører, foreslått at Storgatanavnet ble fjernet fra andre halvdel av gata og i stedet gitt N. H. Knudtzons navn. Jordahl foreslo også at gatenavnet ble tilføyet betegnelsen konsul. Slik ble det. Betegnelsen konsul ble i høyborgenskapet sett på som en ettertraktet tittel etter at adelskapet var blitt avskaffet.

Vi beboere i andre halvdel av Storgata protesterte massivt, også i avisen, for vi ville ikke at våre hus skulle bli minnestøtter over en slavehandler.

Bakgrunnen for navneendringen var at etter et veiarbeide var Storgata blitt avskåret ved gamle Rema. Men vi beboere påpekte at der kunne det settes opp en plakat om at Storgata fortsatte bak plakaten. Og hvis noen ville besøke oss i Storgata og ikke fant frem, så ville de ringe og få veiledning.

Våre protester ble vedlagt papirene som ble sendt til politisk avgjørelse. Men slavehandler og klippfiskarbeiderutbytterens navn vant.

I dag går slavehandlerens navn langs sørsiden av kinoen og den kinofiendtlige enkefrue Caroline har kinoen som navn.

Både kinoen og andre halvdel av Storgata må få sine navn tilbake.

Emil Alfred Tømmervåg