Arbeiderpartiet lovet vanlige folks tur. Ble det elitens tur i stedet?

Arbeiderpartiet ble bygget av mennesker som kjempet for bedre levekår, rettferdighet og økonomisk trygghet. I dag ledes landet av Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg, to menn med en samlet skattemessig formue på over 82 millioner kroner. Jeg begynner å lure på om Arbeiderpartiet har mistet kontakten med menneskene det opprinnelig ble grunnlagt for å representere.

Allerede i 2014 kom tidligere Ap-leder Reiulf Steen med en oppsiktsvekkende advarsel da Jonas Gahr Støre skulle overta som partileder.

«Det vil være en katastrofe», skal Steen ha uttalt.

Dette kommer frem i Hans Olav Lahlums biografi om Steen, omtalt av NRK og Nettavisen i 2019. Steen fryktet at Arbeiderpartiet var i ferd med å miste sitt historiske grunnfjell. Han så Støre som representant for en privilegert samfunnsklasse, langt unna menneskene partiet opprinnelig var bygget for.

Tolv år senere mener jeg det er god grunn til å stille det samme spørsmålet: Hvem representerer egentlig Arbeiderpartiet i dag?

Fra arbeiderklasse til politisk elite

Reiulf Steen vokste opp under fattige forhold og arbeidet selv som fabrikkarbeider. Han kjente klasseskillene på kroppen.

Jonas Gahr Støre kommer fra en helt annen bakgrunn. Han vokste opp under privilegerte forhold og har arvet betydelige verdier fra familien bak Jøtul.

Jens Stoltenberg vokste opp i en familie med sterke forbindelser til landets politiske maktapparat. Ifølge skattelistene for 2024 hadde Støre en formue på 64,2 millioner kroner, mens Stoltenberg hadde 18 millioner

Stoltenberg tilbrakte dessuten ti år som NATOs generalsekretær, fra 2014 til 2024, med en millionlønn som var fritatt for norsk inntektsskatt. Da han avsluttet NATO-karrieren, hadde han en årslønn på rundt 3,7 millioner kroner og rett til en skattefri etterlønn. Dette var en lovlig ordning. Han betalte også norsk skatt på andre inntekter og formue.

Men kontrasten til vanlige arbeidsfolk er likevel betydelig. Her har vi altså to av landets mektigste politikere, med en økonomisk trygghet de fleste nordmenn bare kan drømme om.

Det er selvfølgelig ikke galt å være rik. Men jeg mener det er legitimt å stille spørsmål ved hvor godt mennesker som har levd store deler av livet med betydelig økonomisk trygghet, forstår hverdagen til dem som lever fra lønning til lønning.

Hva skjedde med vanlige folks tur?

Under valgkampen i 2021 var Arbeiderpartiets budskap tydelig. Nå skulle det bli vanlige folks tur.

Jonas Gahr Støre sa i sin landsmøtetale: «Med Arbeiderpartiet ved roret vil vanlige folk sitte igjen med mer på kontoen ved månedens slutt enn i dag.»

I valgkampen i 2025 fortsatte partiet med budskapet om trygg økonomisk styring og annonserte blant annet med «rentekutt til alle». I mai 2026 understreket Støre derimot at Arbeiderpartiet ikke hadde lovet lavere rente. Den 24. september 2026 hevet Norges Bank styringsrenten til 4,5 prosent.

Det er riktig at Norges Bank fastsetter renten uavhengig av regjeringen. Men når lavere rente blir brukt som et sentralt argument i en valgkamp, må partiet også tåle kritiske spørsmål om forventningene som ble skapt. For hva hjelper løfter om bedre økonomi dersom husholdningenes samlede utgifter fortsetter å presse familiebudsjettene?

Arbeiderpartiet fremhever gjerne at mange har fått lavere inntektsskatt. Men her mener jeg vi må slutte å la oss imponere av enkeltposter i statsbudsjettet. Hva hjelper det å spare 4 000 kroner i skatt dersom nødvendige utgifter samtidig øker med 15 000 kroner? Da har man ikke fått bedre råd. Man har fått 11 000 kroner mindre å rutte med.

Dette er et illustrerende regnestykke, men prinsippet er enkelt. Renter, nettleie, kommunale avgifter, strøm, mat og forsikringer kommer på forskjellige fakturaer. Ikke alle disse kostnadene styres direkte av regjeringen, men pengene forsvinner fra den samme kontoen. Og det er den samlede økonomien som avgjør hvor god råd folk faktisk har.

Når statistikken blir et politisk salgsargument

I et intervju med Dagens Næringsliv 19. oktober 2026 uttalte finansminister Jens Stoltenberg: «Hovedbildet er at de fleste har fått bedre råd, men det betyr ikke at alle har god råd.»

Det er nettopp slike uttalelser som får meg til å stille spørsmål ved om Stoltenberg har mistet bakkekontakten med store deler av arbeiderklassen og middelklassen.

Jeg forstår at han viser til offisiell statistikk. Og tallene skal selvfølgelig tas på alvor. Men statistikk kan være korrekt og likevel gi et ufullstendig bilde av virkeligheten. En erfaren og karismatisk politiker kan velge ut bestemte tall, sammenligninger og tidsperioder som passer fortellingen han ønsker å presentere. Tallene trenger ikke være feil. Det holder å utelate resten av bildet.

SSB viser eksempelvis at husholdningenes kjøpekraft økte både i 2024 og 2025. Det er positivt. Men SSB viser også at disponibel realinntekt per innbygger i 2025 omtrent var tilbake på nivået fra 2021. Begge opplysningene er riktige, men de kan gi svært forskjellige inntrykk dersom bare én av dem presenteres.

Og statistikken forteller ikke hvordan utviklingen fordeler seg mellom forskjellige husholdninger. En familie med store boliglån, to fulltidsjobber og lite penger igjen etter regningene har en helt annen økonomisk virkelighet enn mennesker med nedbetalt bolig og betydelige formuer.

Når Stoltenberg forteller at de fleste har fått bedre råd, mener jeg derfor det er rimelig å spørre hvor godt den fremstillingen beskriver situasjonen til dem som fortsatt må snu på hver krone.

Jeg forventer ikke at finansministeren skal ha opplevd fattigdom selv. Men jeg forventer at han viser gjennom politikken og måten han presenterer resultatene på, at han forstår forskjellen mellom statistisk fremgang og økonomisk trygghet. For det er stor forskjell på at et regneark ser bedre ut, og at en familie faktisk får bedre råd.

Avviklingsduoen. Er vi i ferd med å avvikle Norge AS?

Jeg har begynt å bruke et uttrykk om Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg: Avviklingsduoen.

Det er satt på spissen, men uttrykket beskriver en bekymring jeg kjenner stadig sterkere på. Jeg får en følelse av at vi gradvis er i ferd med å avvikle deler av det jeg vil kalle Norge AS. Ikke fordi landet bokstavelig talt er under avvikling, men fordi jeg frykter at vi kan svekke noe av grunnlaget for den velstanden og tryggheten generasjoner før oss har bygget opp.

Norge har enorme naturressurser, et stort oljefond, sterke fagmiljøer og mennesker som hver eneste dag skaper verdier gjennom industri, fiskeri, teknologi, handel og annen næringsvirksomhet. Disse verdiene oppstår ikke av seg selv. De skapes av mennesker som arbeider, investerer, tar risiko og bygger bedrifter. Det er disse verdiene som også gjør velferdsstaten mulig.

Derfor bekymrer det meg når det politiske budskapet i så stor grad handler om hvor godt staten gjør det økonomisk, mens mange vanlige husholdninger fortsatt opplever en presset privatøkonomi. Hva er poenget med å være et av verdens rikeste land dersom mennesker som arbeider fulltid, likevel ikke opplever økonomisk trygghet?

Jeg mener både Støre og Stoltenberg fremstår stadig fjernere fra den hverdagen mange vanlige arbeidsfolk lever i. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt velstående mennesker har rett til å styre landet. Det er et spørsmål om hvilke interesser som blir prioritert, hvilke konsekvenser politikken får, og hvor godt lederne forstår dem de skal representere.

Når jeg snakker om avviklingsduoen, handler det derfor også om frykten for at Arbeiderpartiet er i ferd med å avvikle sin egen identitet. Fra å være arbeiderklassens parti til å bli et parti der den økonomiske og politiske eliten setter premissene. Det er denne utviklingen jeg mener fortjener langt mer kritisk oppmerksomhet.

Hvem representerer Arbeiderpartiet egentlig?

Arbeiderpartiet har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av det moderne Norge. Det skal partiet ha anerkjennelse for. Men historiske resultater er ingen garanti for at dagens ledelse ivaretar de samme interessene. Et parti må vurderes ut fra politikken det fører i dag, ikke bare hva tidligere generasjoner oppnådde.

Reiulf Steen fryktet allerede i 2014 at Arbeiderpartiet skulle miste kontakten med sitt eget grunnfjell. Tolv år senere mener jeg denne bekymringen fortsatt er høyst relevant. For dersom det virkelig skal være vanlige folks tur, holder det ikke å vise til utvalgte tall som ser pene ut på en pressekonferanse. Det må merkes på kontoen når alle regningene er betalt.

Jeg mener Reiulf Steen traff spikeren på hodet med sin advarsel. Spørsmålet er om Støre og Stoltenberg har mistet så mye av bakkekontakten at de ikke lenger ser det selv.

Chris Louis Storsæther
Kristiansund

Vi må tørre å snakke om hvilket Norge vi ønsker å bevare

Jeg betalte bare nettleien – så sammen­lignet jeg med Molde