FLOTTE BILDER & VIDEO I ARTIKKELEN:
Et siste farvel
Dette var kanskje den aller siste konserten med Dance With a Stranger i Kristiansund – og kanskje et endelig farvel med bandet vi alle er blitt så glade i gjennom fire tiår.
Publisert
Sist oppdatert
Med konserten som gruppen hadde i Kulturfabrikken i juni 2023 friskt i minne, var jeg spent på om de klarte å innfri mine forventninger ettersom den konserten var den beste jeg hadde hørt med Stranger i løpet av de 40 årene de har holdt på.
Men de skuffet ikke meg og de skuffet ikke sitt publikum. Som vanlig. Jeg tror faktisk at de aldri har skuffet sitt publikum. De har alltid gitt jernet fra de inntok scenen til de forlot scenen.
Annonse
Nå kan det tenkes at de som gruppe i løpet av sommeren forlater scenen for godt. Men kjenner jeg disse eldre sirkushestene rett, vil vi nok ha glede av de i mange år ennå som enkeltutøvere eller i andre band.
Jeg fikk allerede helt i starten en god magefølelse for at dette ville bli en god konsert da de startet opp med en av mine favorittlåter : «Stop Looking for Love». De hadde mer eller mindre «radbrekket» låten. Til det bedre, heldigvis.
De startet med en intro som var helt magisk, og minnet meg om hvordan progrockgruppene bruker å bygge opp sine låter med en rolig og oppbyggende start før låten eksploderer i lyder og volum. Det gjorde denne låten også. Ikke det at låtene har vært kjedelige tidligere, men når man bygger de opp slik de har begynt å gjøre på sine eldre dager blir de mindre forutsigbare. «hva kommer nå, hva har de gjort denne gangen etc» - er tanker mange gjør seg. Man får rett og slett en helt ny og rikere opplevelse. Og slik fortsatte konserten – med nye arrangement.
Fra visesanger til hardbarket rocker
Øivind startet sin karriere som en sittende visesanger og avslutter sin karriere som en sittende rockestjerne - med æren i behold. Vi har tidligere sett stjerner som f.eks Phil Collins i Genesis avslutte sin karriere sittende og synge i en stol – som dessverre ikke ble særlig vellykket. Det var trist og leit å se ham slik. Men Øivind «kledde» denne rollen sittende med sin gitar oppå en barkrakk – slik han startet sin musikalske karriere i Ten Sing i Ynglingens lokaler på 70-tallet.
Det er mer enn imponerende at Øivind fremdeles synger så bra med tanke på at hans lungevolum i dag er redusert til ca 30- 37 % på grunn av kols og lungeemfysem. Noe av kraften er naturligvis borte som en følge av dette, men Øivind synger fremdeles klokkerent og ingen falske toner kommer fra strupen som har underholdt oss i så mange tiår. Jeg liker den nye stemmen svært godt, ja til og med bedre. Den er blitt «rundere» og mer behagelig å høre på synes jeg. Jeg liker «nye» Øivind, jeg.
To dyktige vokalister
En medvirkende grunn til at dette fungerer så bra, er de to dyktige vokalistene Hilde Norbakken og Åshild Mundal. De kan sine saker. Øivind går ned ett hakk med sin stemme, slik deres stemmer kommer på «hans nivå» for å bruke de ordene.
Denne «komboen» passer særdeles godt sammen. Man får en helt annen harmoni i det hele. Det ble som balsam i mine gamle ører.
En verdig trommelsager erstatning
Gruppens eminente trommeslager gjennom alle disse årene, Bjørn Jenssen, er ikke lenger en del av gruppen på grunn av sykdom. Det ble litt rart å se gruppen uten Bjørns smil og energiske driv bak trommene.
Men erstatteren til Bjørn er ingen dårlig erstatning. Rune Arnesen er en av de aller beste trommeslagerne jeg har hørt. Han er like presis med slagene som Bjørn, og han har en kreativ måte å slå på. Det var fascinerende å se ham slå. Magisk.
Samspillet mellom ham og Jørund Bøgeberg som regnes som en av Norges beste bassister var rett og slett fantastisk. Det var som balsam til kroppen å høre hvordan disse to fungerte sammen. For et komp. Bass og slagverk utgjør grunnstammen i ethvert band, men her utgjør de mer enn kompen. De gjør det hele til en musikalsk opplevelse.
Min arbeidskollega og kompis Nils Erik Pettersen beskrev det ganske så presist. Han sa at de var så gode sammen at han like gjerne kunne ha hørt på konserten med bare disse to. Ikke det han var misfornøyd med de andre, men mer for å illustrere hvor god nettopp Arnesen og Bøgeberg var sammen.
Orkesterlederen og gitaristen/ musikeren – Frode Alnæs.
Alle gode band må ha en bandleder som evner å sy det hele sammen. Popol Ace med Jahn Teigen, hadde Pete Knutsen. Dance With a Stranger, har Frode Alnæs.
En musikalsk begavelse både som låtskriver, gitarist og ikke minst som orkesterlederen som binder det hele sammen. Det er godt gjort å få dette til å fungere noen år, men det er et kunststykke å få dette til gjennom 40 år. Personkjemi har vært viktig, men kanskje det viktigste bortsett fra det musikalske – er humoren som de har klart å beholde både internt i gruppen og den humoren de har vist på scenen.
Jeg kjenner faktisk ikke til noen norske band som kan vise til så mye humor på scenen som Stranger. Med humor kommer latter, endorfiner som spruter rundt i kroppen og deretter gleden. Så kjære leser. Det er ikke en myte at en god latter forlenger livet. Det er nok å se til DWAS.
Deres ettermæle vil være et band som har underholdt og gledet Norges befolkning med særdeles god musikk, ufattelig mye moro fra scenen, som stort sett Frode har vært arkitekten bak med sine ablegøyer og snille form for humor.
Han kunne like gjerne ha vært det fjerde medlemmet i humorgruppen KLM (Kirkvaag, Lystad og Mjøen) Se for dere Frode sittende i midten som en slags professor Drøvel i deres kano « Elvegris» med sin gitar.
Jeg tror faktisk at Frode ville ha sklidd rett inn i en slik rolle. Men slik ble det ikke. Heldigvis kan man si. Frode fant sin rolle i DWAS som den naturlige bandleder og gitarist.
De etterlot seg et tomt kjøleskap hjemme hos meg etter konserten de holdt på Tingvoll vg skole i 1985. Jeg hadde ikke engang mat til frokosten påfølgende dag. Men dere er tilgitt. Allikevel etterlater de seg ikke et tomt ettermæle. Deres ettermæle den dagen de setter endelig punktum vil være masse god musikk, hygge og glede og myyye humor på scenen.
Så tusen takk til Frode Alnæs, Bjørn Jenssen, Øivind Elgenes og avdøde Ynge Moe.
Jeg vil også benytte anledning til å takke Kulturfabrikken for å ha klart å fylle lokalet nesten til randen med festglade mennesker. Lyden var helt i «verdensklasse» Å få til god lyd og lys er også et kunststykke.
Kun et lite minus
Det eneste minuset jeg vil trekke frem, er all snakkingen under hele konserten. Det er faktisk skikkelig irriterende og respektløs overfor artistene. Under det akustiske nummeret mellom Øyvind og Bøgeberg på bass spilte, var det rett og slett forferdelig å høre på all snakkingen. I tillegg var det flere som var så beruset at de burde ha tatt seg en drosje hjem. Personer som hele tiden raver frem og tilbake og forstyrrer de rundt seg og ikke minst musikerne er ILLE. Man kan av og til lure på hva de har å gjøre på en konsert når de er mer opptatt av å høre sin og andres stemmer enn det som foregår på scenen.
SE VIDEO FRA KONSERTEN HER:
