Fenomenet Dance With a Stranger

Jeg har hatt den store glede å følge dette bandet tett siden 1985. Altså ca. to år før de slo igjennom for fullt. Det som er noe merkverdig, - de fleste band som har holdt på i så mange år blir stort sett dårligere, men ikke Dance With a Stranger. De er faktisk blitt enda bedre, og det er mange grunner til og som jeg vil komme tilbake til senere i artikkelen.

Jeg vil starte med å ta med leserne tilbake i tid og sted nærmere bestemt til Tingvoll våren 1985. Ganske nøyaktig på måneden for 40 år siden.

Frode Alnæs tok kontakt med meg for å fortelle at de skulle holde en konsert i Kristiansund , og spurte om det ikke var mulig å få holde en konsert på Tingvoll. Jeg kontaktet HUGIN – elevrådsorganisasjonen på Tingvoll v.g skole. De ønsket å være med på dette.

Frode satte meg i kontakt med deres promotor Bjørn Holbæk Hansen i Bergen, og jeg inngikk en kontrakt med ham. Honoraret ble satt til kr 10 000,-

Plakater ble tilsendt. Sissel Marie Ansnes Orseth og jeg satte oss i bilen min med et lass av plakater som hadde en variant av Walt Disney tegneseriefigur – «Spøkelseskladden» på forsiden. 

Disse ble hengt opp på alle lyktestolper og vinduer på strekningen Tingvoll – Sunndalsøra, men dessverre til liten nytte skulle det vise seg. På den tiden var Frode Alnæs en av Norges mest profilerte jazzmusikere, og ble dermed assosiert med jazz.

Da folket så disse plakatene trodde de at det var jazzmusikeren Frode Alnæs som skulle innta Tingvoll med sitt band. Så det ble et magert oppmøte, og dermed 4.000 kroner i underskudd. Dette ble dekket av elevrådsorganisasjonen HUGIN på Tingvoll.

Som plaster på såret for dårlig oppmøte inviterte jeg gruppen på egg, bacon og omelett hjemme hos meg på Tingvoll. Så gutta var nok fornøyd. De spiste opp all maten min og dro videre til Kristiansund noen timer etter. Ribbet for mat, men en musikalsk opplevelse, som ble starten på noe stort.

Men de som var der, fikk seg en skikkelig musikalsk opplevelse denne kvelden. Det var ikke jazz som ble servert publikum. Det var skikkelig rock utført av fire eminente musikere som gjorde dette til en musikalsk opplevelse.

Dette var gruppens spede start – og som allerede to år etter ble Norges mest etterspurte og beste band gjennom tidene. Jeg får vel ta i litt da og si at det hele startet på Tingvoll v. g skole.

Resten av historien kjenner de aller fleste av leserne våre til. De har hatt en eventyrlig karriere gjennom 40 år.

Men suksess er ikke noe man får servert på et sølvfat. Disse gutta har virkelig jobbet hardt. Å reise opptil 200 døgn i året var brutalt når man har familie i tillegg. Å kombinere en musikalsk karriere med familieliv er ikke enkelt. Men de fikk det nå til.

Hva kan være forklaringen på hvorfor de har lykkes så godt som de har gjort?

Frode som bandleder, plukket musikere på øverste hylle da han valgte Øivind, Bjørn og Yngve til det som skulle bli Dance With a Stranger (DWAS). Og det viste seg at Frode gjorde gode valg. Dette var noen av de fremste musikerne i Norge på den tiden.

Øivind Elgenes med en fabelaktig stemme. Yngve Moe – bassisten som «sang» med bassen, og Bjørn Jenssen som allerede i ung alder utmerket seg som en særdeles dyktig trommeslager. Samspillet mellom Ynge på bass og Bjørn på trommer fungerte særdeles godt. Dette kan man også si er grunnstammen for et godt band. Samspillet mellom slagverk og bass må fungere – og det gjorde det virkelig i DWAS.

Når man i tillegg hadde, og har en av Norges dyktigste gitarister, måtte dette gå bra. Hvilket det også gjorde og fremdeles gjør.

Når man skriver om DWAS kommer man ikke utenom Ynge Moe, som dessverre døde i en tragisk ulykke i 2013. Yngve var en fabelaktig bassist. I tillegg til han var en varm og flott person med sin underfundige humor. Vennlig og høflig mot alle han møtte.

Hvorfor bruker jeg ordet «fenomenet»? Forklaringen er enkel. Det er nesten naturstridig at et band som har holdt det gående i 40 år faktisk er bedre enn noensinne.

9. juni 2023 inntok gruppen Kulturfabrikken i Kristiansund, og denne konserten fremstår for meg som den beste konserten jeg har hørt med gruppen.

Hva har skjedd? Det var den første refleksjonen jeg hadde da de åpnet konserten. Låtene kom i en helt ny innpakning, de var bygd opp på en ny måte. Spennende og nye arrangement. Begynnelsene hadde en «progrocktilnærming» med en flott oppbygging av melodien før det hele «eksploderte». Melodiøst og vakkert.

Hvordan fikk de dette til? En utvidelse av besetningen var rett og slett en genistrek. To trommesett på en norsk scene er ikke noe dagligdags syn. Og samspillet fungerte helt perfekt. Du verden så endret lydbildet ble med 2to trommiser. Jeg ble nesten blåst over ende, for å sette det litt på spissen.

I tillegg hadde de utvidet bandet med orgel/synth og to kordamer som gjorde at man fikk et helt perfekt lydbilde.

Du verden for et lydbilde dette ble. Og ikke nok med det. Øivinds stemme var fantastisk god. Jeg hadde faktisk aldri hørt ham synge bedre enn det han gjorde denne lørdagskvelden. Stemmen var behageligere å høre på, kanskje litt «mildere» og ikke så «anstrengt» - og den var MYE bedre synes jeg. En av Norges mest kraftfulle stemmer. Han er svært dyktig som vokalist i DWAS, men hans største vokale prestasjon synes jeg er når han synger deLillos melodien «Hjernen er alene». Jeg får frysninger hver eneste gang jeg hører på den. For en kraft og for en innlevelse. Helt fantastisk.

Frode er Frode, og han svikter aldri med sitt eminente gitarspill – en teknisk begavelse, men det som imponerte meg mest denne gangen i 2023, var måten han fremstod som orkesterleder på. 

Han var selvsikker, borte var ablegøyene, men fremdeles klarte han å være morsom, engasjerende og fikk publikum til å le. Som vanlig.

Mange orkesterledere kan vise misnøye åpenlyst med bandet eller enkeltmusikere når f.eks tempoet er feil, eller at det spilles falskt, men det gjør ikke Frode. Han klarer på nesten umerkelig vis, med små tegn korrigere / si i fra når det gjøres feil. Og alltid med et smil og nikk som på en måte anerkjenner at de spiller knallbra – selv om de har gjort en feil.

Det er en «kunst» å sy sammen et godt band. De skal utfylle hverandre musikalsk, men de skal også utfylle hverandre som personer. En gruppe hvor personkjemien ikke er tilstede, vil sjelden fungere noe godt. Men sammensetningen denne junikvelden, var til «nytelse og glede» for å bruke de ordene.

Avslutningsvis kan jeg nevne at avdøde Knut Borg, mangeårig musikkjournalist i NRK og jazzelsker, skrev en artikkel i Dagbladet etter at Dance With a Stranger slo gjennom som Norges nye superband. I denne artikkelen stod det blant at det største tapet for norsk jazz, var da Frode Alnæs ble rockegitarist. Men heldigvis ble det ikke slik Borge trodde det ville bli.

Frode var definitivt ikke tapt for norsk jazz. Sannheten er vel at Frode har spilt mer jazz etter han ble rockemusiker enn før han ble det. Han har gjennom alle årene siden den uttalelsen til Borge behersket både jazz og rock – til stor glede både for jazzelskere og rockeelskere

Bjørn Jenssen er en av Norges beste trommeslagere gjennom tidene. Dersom Knut Borge derimot hadde skrevet Bjørn Jenssen sin overgang til rocken var et stort tap for norsk jazz, hadde han sannsynlig vis fått rett. Jeg mener det var et tap for norsk jazz da Bjørn Jenssen ble «rocketrommeslager». Før Bjørn Jenssen entret trommestolen i DWS, trakterte han trommene i kjente jazzband som Jon Eberson Group og Ruphus.

Jeg kan anbefale leseren å lytte til låten « Clear View» fra albumet Manmade . Da vil du raskt skjønne at hans kvaliteter som jazztrommelslager er i «verdensklasse». Slagene er like presise og kjappe som når en klappeslange - hugger til mot byttet sitt. Lytt til taktskiftene og kompleksiteten i måten han slår trommer på. Helt fabelaktig.

Når jeg først er inne på Ruphus klarer jeg ikke å unngå å skrive noen ord om Gudny Aspaas. Kanskje den aller beste kvinnelige vokalisten Norge har fostret gjennom tidene. Ja, kanskje er hun Norges svar på Janis Joplin. Kanskje hun til og med var bedre en Joplin

Jeg kan anbefale leseren å lytte til albumet Coloured Dreams med Ruphus. Låten «Trapped In A Game» er et mesterverk som overgår det meste. En sangprestasjon som får deg til å fryse nedover ryggraden.

Lørdag 7. juni står DWAS igjen på scenen i Kulturfabrikken. Det skal bli spennende å høre hva de har fått til denne gangen.

Nordmørsposten anmelder selvsagt konserten!