LESERBREV
Bedre kontroll med turistfisket
Fiskeridirektoratet ønsker bedre overvåking, registrering og begrensning av fritids- og turistfisket. Etter min mening er det særlig turistfisket som fortjener oppmerksomhet.
Som ivrig hobbyfisker tilbringer jeg mange timer på fjorden og ute på havet. Jeg ser utviklingen med egne øyne. Norskekysten er blitt et attraktivt reisemål for fisketurister fra store deler av Europa. Mange kommer tilbake år etter år for å oppleve fisket i Norge, og mange tilbringer lange dager på sjøen.
I dag har turistfiskere strengere regler enn norske fritidsfiskere. De kan bare bruke håndholdte redskaper som stang og håndsnøre. Garn, line og teiner er ikke tillatt. De kan ta med seg inntil 15 kilo fisk eller fiskeprodukter ut av landet to ganger i året dersom de fisker gjennom en registrert turistfiskebedrift. Registrerte virksomheter har dessuten plikt til å rapportere fangst av enkelte arter.
Annonse
Likevel er det grunn til å spørre om dette er tilstrekkelig. Rapporteringen omfatter bare et fåtall fiskearter og bygger i stor grad på opplysninger fra turistfiskevirksomhetene selv. Samtidig vet vi at Tolletaten flere ganger har avdekket forsøk på å føre langt mer fisk ut av landet enn regelverket tillater. Det viser at dagens kontroll ikke er god nok.
Jeg reagerer også på den store forskjellen mellom kontrollen av yrkesfiskere og turistfiskere. En yrkesfisker er underlagt et omfattende kontrollregime. Fangster skal registreres, leveranser dokumenteres og regelverket er strengt. Kontrollmyndighetene vet i stor grad hvem som fisker, hvor det fiskes og hva som landes.
For turistfisket er situasjonen en helt annen. Her er kontrollen langt mer begrenset, samtidig som vi vet at mange tusen turister hvert år høster av de samme fiskeressursene. Når vi stiller strenge krav til dem som lever av havet, burde det være en selvfølge at vi også har god oversikt over uttaket fra dem som fisker på ferie.
Fiskebestandene flere steder langs kysten er under press. Jeg påstår ikke at turistfisket alene er årsaken til dette, men det er ingen tvil om at også turistfisket må være en del av den totale forvaltningen. Skal vi ta vare på ressursene, må vi vite hvor mye som faktisk tas opp.
Det er heller ikke bare ressursforvaltningen som bekymrer. Sikkerheten på sjøen er et tema som får altfor liten oppmerksomhet. Jeg ser ofte båter der flere personer står og fisker samtidig. Selv har jeg alltid lært at man skal være forsiktig med å stå i små båter, særlig når sjøen kan endre seg raskt. For bare noen dager siden ble jeg vitne til en grunnstøting. Jeg satte kursen mot båten for å bistå, men de klarte heldigvis å komme seg løs på egen hånd.
Jeg opplever også at enkelte legger seg tett inntil fall og grunner der fisken står. Det kan gi godt fiske, men disse områdene kan bli farlige dersom været skifter. Langs norskekysten kan sjøen reise seg på kort tid, selv etter en rolig start på dagen. Da kan en hyggelig fisketur utvikle seg til en redningsaksjon.
Hvert år omkommer fisketurister på sjøen. Derfor må opplæring i båthåndtering, sjøvett og lokale værforhold tas på største alvor, både av dem som leier ut båter og av turistene selv.
Turistfiske er blitt en stor næring langs norskekysten. Nettopp derfor må den også tåle et langt strengere kontroll- og rapporteringsregime enn i dag. Fiskeressursene våre er en begrenset fellesressurs, og myndighetene har et ansvar for å vite hvor mye som tas ut – uavhengig av om fisken havner på et fiskemottak eller i bagasjerommet på en bil på vei ut av Norge.
Roger Naas
