The Impossible Green: En knallkonsert av et band som fortjente mer

Lørdag 18. oktober kom The Impossible Green «hjem» til Kristiansund og Nordmøre. Klokken 21 gikk bandet på scenen i Kulturfabrikken – til en helt grei mengde publikum. Jeg hadde ærlig talt forventet mer. For disse gutta begynner å bli kjent langt utenfor regionen.

De åpnet kvelden med Sway & Pursue fra sitt siste album, og allerede her kjenner man igjen The Impossible Green – den distinkte blandingen av rock og country, med en egen rå nerve som sitter i ryggmargen. Hotel Continental følger tett på, en av de mest fengende låtene fra albumet, med et refreng som sitter umiddelbart.

Deretter kommer 25 Hours, fortsatt i det samme landskapet: rytmisk, western-inspirert rock. Så skrus tempoet ned med Crossing the Border, der Mathias Angelhus får slippe stemmen fri – kraftfullt og sårbart på samme tid – før låta glir over i en funky instrumental avslutning. Demolition Time følger, en låt inspirert av et gammelt hus Mathias bodde ved siden av, og her viser bandet for alvor hvor samspilte de er.

I Want Your Money tar oss videre, mer bluesaktig og tungt groovende – og likevel er det én ting som mangler denne kvelden: publikum.

Norges beste liveband – foran et halvvåkent publikum

For å si det rett ut: publikum skuffer. Her står et band som uten tvil er blant Norges beste liveband, med Mathias Angelhus i front – en vokalist som både synger, puster og lever musikken – men salen svarer med et høflig nikk.

Be the One fra In Technicolor fortsetter på toppnivå musikalsk, men energien foran scenen uteblir. Med Mary Jane, Do You Wrong og Looking at You begynner det endelig å løsne – folk trekker nærmere scenen, og jeg ser de første smilene og bevegelige skuldrene i salen.

Så kommer Sheepless, Leaning Tune og Back on the Tiles, og nå stiger både tempo og temperatur. Energien i rommet blir merkbart sterkere, men det skjer for sent. Fra et journalistisk ståsted må jeg si det som det er: Kristiansundspublikummet kunne gitt mer.

The Impossible Green fortjener bedre – mye bedre. Jeg så en video fra Rallarn i Sunndal, med kanskje hundre publikummere, og de leverte mer trøkk enn hele salen i kveld. Det er rett og slett synd.

Lengsel, kraft og en kveld som aldri helt tok fyr

Mot slutten kommer Julietta, Mathias sin personlige favoritt fra Quicksilver Daydream. En vakker låt om savn og lengsel, og jeg kjenner meg igjen i teksten – men den treffer ikke helt denne kvelden. Ruby Red Roses drar stemningen opp igjen, og det rocker godt. Bandet leverer alt, men uten det siste trykket fra publikum når det aldri helt opp til magisk nivå.

Så kommer tittelsporet Quicksilver Daydream, og nå er det umulig ikke å tenke på BigBang – et stort kompliment, for likheten i både klang og nerve er der.

Heldigvis våkner publikum til slutt. Den siste delen av konserten er energisk, og applausen oppriktig. Men for meg er det for sent. The Impossible Green leverte en fantastisk konsert, men Kristiansund sov litt for lenge.