Saft suse, for en konsert!

SUSE Trio består av Frida Jasmin Sende, Jorunn Telstad Sundet og Kari Telstad Sundet. Vi overvar deres sommerkonsert i Kvernes kirke på Averøy torsdag 14. august 2025.

De har spilt sammen siden høsten 2024, men fremstår allerede som et samspilt, nærmest telepatisk musikalsk fellesskap. 

Med seg har de et arsenal av instrumenter – trøorgel, cello, gitar, piano og trekkspill – men aller mest bærer de med seg stemmene sine. Det er der magien virkelig skjer.

En åpning som satte tonen for hele kvelden

De starter med Valemon, en egenkomponert låt om Hvitebjørn Kong Valemon. Den åpner med cello og trøorgel, før vokalen smyger seg inn. Stemningen i rommet blir straks andektig – det er som om publikum instinktivt senker skuldrene. Flere holder rundt hverandre, noen lukker øynene. Jeg tar meg selv i å drive bort i egne tanker, drømmende, og kjenner en nesten barnlig lengsel etter den man holder kjær.

Derfra bærer det rett til Skottland med Rowan Tree, en tradisjonell skotsk folketone med Kari på vokal. Det føles som å gå langs en grønn åsrygg med vinden i ansiktet.

Drowned Woman trekker oss tilbake i mørket. To trøorgel og cello maler et lydbilde av tykk tåke i dype skoger. Det er mørkt, nesten litt truende, men samtidig uendelig vakkert.

Latter og lysere toner

Så endrer stemningen seg igjen med Big Dipper – en glad og lett kjærlighetssang som fyller hele kirkerommet som et varmt teppe. Det er umulig å ikke trekke på smilebåndet.

I Tusen Tanka", en svensk vise om å sørge seg til døde over den man en gang var, går vi tilbake til det såre. Kari sin stemme skjærer gjennom luften, enkel, ren, akkompagnert av trøorgel og en cello som nesten synger sammen med henne.

Ung Åslaug fremføres stående. Tre stemmer som smelter sammen i ren vokalprakt. Det er tradisjonsmusikk på sitt mest respektfulle – og mest levende.

Det personlige og det sterke

Med Lover of Long Ago" henter de frem pianoet. Igjen må jeg bruke ordene «morbid vakkert» – dette er musikk jeg uten problemer kunne hørt i en norsk thriller eller grøsser.

Rowing in the Headwind blir et personlig høydepunkt. Frida forteller at sangen handler om faren hennes – en egenrådig og sta mann som også sitter i salen. To gitarer, tre stemmer, og et kirkerom som gir alt rom til å puste. Når siste akkord runger ut, smiler faren stolt.

I Heart, We Will Forget Him trer celloen frem igjen, med varme og nesten fysisk tilstedeværelse. Det er enkelt, det er vakkert – og det treffer.

Så kommer en liten avsporing: Kari deler en historie om et restaurantbesøk i Trondheim der hun ved et uhell drar med seg hele duken full av krystall i gulvet. Publikum ler høyt. Det er slike små øyeblikk som gjør konserten enda mer menneskelig.

Når alt stopper opp

Herre over havet kommer som et av de siste numrene. En egenkomponert, norsk sang på dialekt. Tempoet går ned, alt roer seg. Jeg stopper opp, lukker øynene. Det er vemodig, men det gir meg også en enorm glede å få være vitne til dette.

Ekstranummeret Angels May av Dan Reeder er rolig, lavmælt og akkurat den avslutningen kvelden trengte.

Seks av seks – uten tvil

Jeg vet ikke hvor mange ganger i løpet av kvelden jeg glemte at jeg egentlig var der for å skrive og ta bilder. Jeg bare stoppet opp, lukket øynene og lot musikken fylle meg. SUSE Trio er ikke bare tre dyktige musikere – de er historiefortellere, stemningsbyggere, og de har en evne til å balansere lys og mørke som få andre.

Dette var ikke bare en konsert. Det var en opplevelse.