Når musikken treffer hjertet

Lørdag 18. oktober samlet folk seg i Normoria til en ettermiddag fylt med sangglede, varme og fellesskap da Operaen i Kristiansund inviterte til allsangkonsert for hele familien. På scenen sto selveste Solveig Kloppen – med sin uovertrufne varme, humor og tilstedeværelse – og ledet publikum gjennom en musikalsk fest der alle fikk være med. Hun smilte, lo og løftet stemningen med et blikk som minnet oss om hvor enkelt det egentlig er å være tilstede.

Sammen med sopran Ingeborg Haugvik Francke, tenor Nils Arne Halle Erstad og musikere fra Operaens Sinfonietta– med Martin Bredin på piano, Odd Sonntag på fiolin og Haonan Ding på kontrabass – fikk publikum oppleve både store musikaløyeblikk og kjente, kjære allsanger. Det var latter og klapping, nynnende mødre, besteforeldre som tørket tårer, og barn som forsøkte å følge rytmen med små hender i fanget.

– Dette er en konsert for alle som elsker musikk og fellesskap. Det er så fint å se hvor mye sang kan samle folk, uttalte Operaen før konserten. Og det ble akkurat slik.

Musikkens magi og menneskenes fellesskap

Konserten åpnet klokken 14.00 med Ouverture – Czardas av Monti, fremført av Operaens Sinfonietta – et fyrverkeri av presisjon og energi. Så, som et pust av sommerbris, entrer Solveig scenen i en kjole som fikk halve salen til å glemme både tid og rom. Hun introduserer dagens artister med glimt i øyet, og straks kastes vi ut i første allsang: La det swinge.

– Kanskje dere kan finne fram noe litt mer fargerikt? spør Solveig ertende til de sortkledde sangerne, og latteren sitter løst. Publikum bryter ut i sang, og det første virkelige fellesskapet oppstår.

Så trer Ingeborg frem med Trassvisa hennes Tora – og her skjer det noe. Hennes stemme bærer som fløyel over salen. Jeg sitter øverst i Bræinsalen og kjenner tonene stryke meg over kinnet som om rommet selv puster. I det øyeblikket forstår jeg hvorfor denne salen ble bygget – for slike stemmer, for slike øyeblikk.

Når Nils Arne så synger Om eg var ein rik mann, fylles rommet av kraft. En tenor i Bræinsalen er som å høre fjorden svare – dypt, varmt, uunngåelig. Jeg blir stående igjen med én tanke: den dagen Operaen setter opp sin første store forestilling her, kommer ingen til å forlate salen upåvirket.

Når sang blir savn og glede på samme tid

Vi synger Se ilden lyse, og plutselig synger alle. Stemmer fra alle kanter, noen sterke, noen forsiktige, men sammen utgjør de noe vakkert. Jeg feller en tåre, uten å skamme meg. Ikke fordi jeg er rørt av musikken alene, men fordi jeg er så takknemlig for å få oppleve dette – for å få være vitne til hvordan sang kan forvandle et rom til et fellesskap.

Grevling i taket blir et høydepunkt for både barn og voksne – et kaos av glede og latter. Deretter får jeg min første live-opplevelse av Pa-Pa-duetten fra Tryllefløyten – og som en som lever for rock og rap, må jeg si det: jeg ble tatt på senga. Ikke frelst, kanskje, men forandret.

Når Tanta til Beate fyller rommet, nikker publikum taktfast – alle kjenner den. Ingeborg får så scenen for seg selv i Adeles kuplett fra Flaggermusen, og det er som om salen selv løfter henne. Jeg har aldri hørt noe lignende. Det er ren magi – en stemme bygget for rommet, og et rom bygget for stemmen.

Så kommer Rosa på bal og Edelweiss – Nils Arne i lederhosen, og salen ler varmt. Men latteren blir fort stillhet når han synger. Det er ømt, ekte og dypt menneskelig.

Når Anthem fra Chess følger, står tiden stille. Jeg kjenner klumpen i halsen. Det er noe i denne kombinasjonen av lys, klang og stemme som går rett i brystet.

Og så – Tir n’a noir

Det øyeblikket er vanskelig å beskrive uten å gå helt inn i seg selv. Hele salen synger – som ett pust, én kropp. Jeg sitter stille og kjenner tårene presse seg frem. Ikke fordi sangen er trist, men fordi den treffer et sted jeg ikke rår over. Den river forsiktig i det som er sårt, minner meg på alt jeg har elsket, alt jeg har mistet og alt jeg fortsatt lengter etter – og mest av alt, den jeg elsker.Mitt livs store kjærlighet.

For musikk er virkelig magisk. Den kan løfte deg til euforisk glede, fylle deg med endeløs kjærlighet og like lett kaste deg inn i stillheten av et savn du trodde du hadde lagt bak deg. Den henter frem minnene du trodde du hadde pakket bort, og gir dem tilbake i form av toner – ærlige, nakne og umulige å forsvare seg mot.

Der, midt i allsangen, sitter jeg med klump i halsen og lar det bare skje. Hvordan én sang kan samle en hel sal, og samtidig treffe så presist inn i noe helt personlig.Musikk er ikke bare noe man hører – det er noe man føler. Noe man lever.

Deretter kommer Waterloo – og salen eksploderer i energi. Folk reiser seg, danser, klapper, synger, ler. Som om alle tårer og minner må ut gjennom bevegelse.

Og så, som en stille bønn etter stormen: Do you hear the people sing. Det klappes så heftig at taket nesten løftes. Til slutt: We’ll meet again – en verdig, myk avslutning på en ettermiddag som blir med oss lenge.

Da klokken nærmet seg 16.00, gikk publikum ut i høstsolen med smil, tårer og varme i hjertet. For musikken denne dagen var ikke bare toner og tekst – den var liv.Og kanskje er det nettopp det allsang handler om: å minne oss om at vi hører sammen, at vi fortsatt kan finne hverandre i en melodi.

Men jeg må likevel stille spørsmålet som henger igjen i tankene mine idet jeg går ut i den klare oktoberlufta:

Hvor var dere alle sammen?