Nå peker pilene oppover i Kristiansund

Opp gjennom historien har det vært mange oppturer og nedturer. Kristiansund ble i sin tid en av verdens ledende klippfiskbyer.

Byen ble også en ledende sjøfartsby med seilskuter som seilte på alle hav. Nordmøre var også en stor eksportør av tømmer.

Klippfiskmagnatene ble søkkrike, men de som leverte råstoff og som arbeidet for bedriftseierne gikk ofte for lut og kaldt vann. Dermed oppsto et klasseskille i byen som få andre byer i Norge har opplevd. Dette har preget folket i generasjoner.

Konservative ledere

Mange av klippfiskbaronene var konservative og de sto sammen for å hindre inntrengere til byen som kunne true deres maktbase. Men til tross for det var det noen som lyktes. En av dem var John Storvik som kom fra Sunndal og bygde opp en stor virksomhet i byen.

Evnen til omstilling var ikke alltid til stede. Noen tviholdt på seilskutene da dampskipene kom. Det gjorde at mange rederier ble akterutseilt. 

Kristiansund tapte kampen om klippfisken

Klippfiskprodusentene fortsatte med å tørke fisken på bergene. Det var svært arbeidskrevende. I Ålesund satset man heller på en storstilt utbygging av maskinell tørking av fisken. Det begynte også noen kristiansundere med – ganske motvillig. Men det var for sent. Klippfiskbyen Kristiansund ble historie. Takk og pris har vi klippfiskbedrifter andre steder på Nordmøre som har fortsatt tradisjonen med suksess.

Nedturen kom med krigen

Den store nedturen kom da byen ble bombet sønder og sammen av tyskerne i aprildagene 1940. Da forsvant enorme verdier. Men pengene forsvant også på andre måter. Hvor ble pengene av? er det mange som lurer på.

Fra sjøverts til trafikk på land

En suksess for Kristiansund i tidligere tider var at man lå så sentralt på kysten og til fjordene. Da var det det sjøveistransport som var regelen. Men fra slutten av 1930-tallet gikk stadig mer av trafikken over land. 

Mange er ikke klar over det, men Kristiansund og Nordmøre sto helt sentral i utbygging av ferjetrafikken i Norge. Det skyldes at det var ildsjeler i byen som så mulighetene. Folk kom fra nær og fjern for å se på bygging av ferjer og ferjekaier. Men overgangen fra sjøverts til landverts trafikk gikk for sent - og det kostet byen dyrt.

Byggeboom etter krigen

Etter krigen ble det en byggeboom i byen i forbindelse med gjenreisningen. Men da den var over forsvant mange arbeidsplasser. Hundrevis av nordmøringer reiste da til Østlandet for å skaffe seg arbeid. Mange dro til Østfoldbyene og papirindustrien. 

Mye familiekrangel ødela mange bedrifter

I denne perioden var det også store endringer i ledelsen av mange familiebedrifter. Det var mye intern krangel og det var arveoppgjør som ble meget skadelig for mange bedrifter. Noen av dem som overtok familiebedriftene hadde heller ikke de kvalifikasjoner som trengtes. Velrennomerte bedrifter gikk konkurs - en etter en. Eierskifter og lederskifter etter store gründere er aldri enkel.

Mange sildeeventyr

Kristiansund har opp gjennom årtidene hatt flere sildeeventyr. Byen ble også den siste store sildebyen fra 1950-tallet og inntil hele sildestammen kollapset og fisket ble stanset på 1970-tallet. Byen hadde fire sildeoljefabrikker i og rundt seg. Det luktet «pæng», sa folk.

Mange av de gamle klippfiskbryggene ble sildesalterier.

I Kristiansund utviklet man også en fryse- og fileindustri blant annet basert på bearbeiding av småsei. Denne teknologien lever fortsatt mange andre steder i landet.

En stor flåte med fiskebåter på Nordmøre skaffet råstoff til hundrevis av. arbeidsplasser i industrien. Men så ble også dette stopp. Kompetansen ble flyttet ut av byen.

Eierne av bedriftene fikk millioner av kroner i strukturmidlerfor å legge ned fiskeribedriftene. Noen kjente kristiansundere var noen av de første skatteflyktningene i Norge. Flere av dem tok med pengene og reiste til Sveits – og der ble de. 

Hva skjedde egentlig?

Jeg er vel en av de gjenlevende journalister fra Kristiansund som har hatt tettest kontakt med mange av politikerne og næringslivstoppene i byen og på Nordmøre fra 1960-årene og utover. 

Mange bedriftseiere mener at kollapsen i trålerflåten hjemmehørende i byen og i fiskeindustrien ellers skyldes at Nordmøre ble lagt under Råfisklagets området. Kampen mellom sjarkfiskerne og trålerflåten var nesten som en krig i sin tid. Kristiansund var landets viktigste trålerby før og etter krigen.

Skipsverfts-eventyret i Kristiansund

Men fra å drive trålere begynte Storvik og Sterkoder å bygge trålere og andre båter for redere i inn- og utland. Dette ble en meget viktig arbeidsplass. Det er skrevet flere bøker om denne gulltiden. Dessverre forsvant skipsbyggingen (når det gjelder større båter) fra Kristiansund. Det var en tragedie. Dessverre døde noen av pionerene i denne næringen alt for ung. Det har kostet bysamfunnet mye. 

I dag har vi heldigvis fortsatt bedrifter som bygger mindre båter og som driver vedlikeholdsarbeider.

På den andre siden jobber det nå flere mennesker på de gamle tomtene til Storvik og Sterkoder enn det gjorde mens man drev skipsbygging. Men selvsagt var det et stort tap når verftene forsvant – ikke minst for alle som leverte varer og tjenester til verftene. Skipsbyggingen og sildetida var en gullgruve for hotell og restaurant.

Noen virksomheter har overlevd. Trandamperiet til Ulrik Olsen på Gomalandet er gjennom Rieber-systemet i Bergen blitt en verdensledende bedrift innen Omega 3- produkter.

Kristiansund hadde i sin tid en stor flåte med brønnbåter. Nå er byen en av de store innen laksefrakt og oppdrag for oppdrettsindustrien i Norge og rundt om i verden. Vi har også mange andre nisjebedrifter innen oppdrett og olje- og gass som har verden som sitt marked.

Flyplassen kom i grevens tid

I 1970 åpnet flyplassen på Kvernberget. Dette var en av de viktigste seirene Kristiansund har hatt siden krigen. Flyplassen var avgjørende for at Kristiansund ble valgt som hovedservicebase for olje- og gassvirksomheten nord for Stad. Alle vet hvilket eventyr det har blitt.

Heldigvis fikk vi også fastlandsambandet til Kristiansund og Frei. Krifast-prosjektet var meget vellykket. Det ble åpnet i august 1992. Bompengeinnkrevingen ble avviklet i 2012. Det har bidratt til å løfte Kristiansund og Nordmøre inn i en ny tid. Konkurransekraften er gjenvunnet.

Årsaken til at man vant fram i disse sakene var at det var en tverrpolitisk samling i Kristiansund hvor politikerne også spilte på lag med næringslivet. Mange kan takke disse fremsynte menneskene for jobben som ble gjort.

Sykehuset og distriktshøyskole er tapersakene

Den mest negative saken i de siste 50 årene er den stadig nedbyggingen av sykehuset i Kristiansund. Nå er alt av akutte hendelser flyttet til det nye fellessykehuset på Hjelset. Etter mitt syn og mange andres hadde det vært bedre om at det fortsatt var to akuttsykehus i hver av byene Kristiansund og Molde. Det har opplagt vært billigere og mer effektivt – også sett i beredskapssammenheng. Men så lenge vi har Helseforetak fortsetter den ødeleggende sykehuspolitikken. Håpet er at vi fortsatt skal ha et godt sykehustilbud også på Nordmøre. Tiden jobber for oss.

«Vi e arbeidsfolk vi sjø å ikkje akademikera»

Den andre negative saken er at ikke Kristiansund fikk sin spiral av distriktshøyskoleparaplyen allerede for 50 år siden. Jeg satt i sin tid i fylkestinget og kjempet for at også Kristiansund skulle få sin egen distriktshøyskole. Fra sentralt hold ble byen lovet et tilbud, men det varte og rakk før tilbudet kom. Dagens Campus vil bidra til at mange ungdommer som tidligere reiste vekk for å ta høyere utdanning, nå kan ta denne utdanningen i Kristiansund. 

Jeg følte at det i sin tid var for lite engasjement i Kristiansund for å få høyere utdanning til byen. Jeg fikk følgende bemerkning fra en ledende arbeiderpartimann i byen. «Vi e arbeidsfolk vi sjø å ikkje akademikara». 

Denne holdningen har kostet byen og Nordmøre dyrt.

Vi har mistet mange talentfulle mennesker som har søkt lykken andre steder. Nå er noen av disse kommet tilbake – og det gir håp for fremtida.

Nytt bind i Kristiansund historie

Det skrives nå et nytt bokbind om historien til Kristiansund. Mange av oss som har skrevet bøker og hundrevis - for ikke å si tusenvis av artikler med historier om historien til byen – har så langt ikke hørt et ord fra dem som arbeider med dette nye bindet. Det kan være at vi har noe å tilføre. Men det må skje før det er for sent.