Han danset sin egen historie
Det begynner i stillhet og ender i stående applaus. Mellom der får vi se en mann som bruker kroppen til å lete etter seg selv – og finner noe vi alle kan kjenne oss igjen i. My song er et mesterverk av en danseforestilling.
Publisert
Sist oppdatert
Normoria, søndag 19. oktober 2025: Det er helt stille i rommet. Jeg sitter og venter på at noe skal skje. Så bryter en ulende lyd stillheten – som et skrik ved fødsel, eller et rop etter noe som har gått tapt. På scenen står Tendai Makurumbandi alene. Han har en ro over seg som gjør stillheten enda sterkere. Det føles som om han må trenge gjennom den før forestillingen virkelig kan begynne.
Fra stillhet til bevegelse
Han begynner lavt, nær bakken. Han bruker gulvet som om det er en forlengelse av kroppen – presser, glir og skyver seg framover. Etter hvert stiger han opp, bokstavelig talt, med bevegelsene. Dansen vokser i høyde og kraft, og jeg ser hvordan alt han gjør er bevisst. Han har ekstrem kontroll. Hver bevegelse har retning, hver pust en mening. Det er fysisk krevende, men samtidig fintunet – som om kroppen hans tenker.
Kamp og samspill
Midt på scenen henger et rødt stoff fra gulv til tak. Det er ikke dekor. Han drar i det, sliter med det, beveger seg gjennom det. Stoffet blir en motstander, men også et medspill – et fysisk møte mellom kraft og motstand. På gulvet ligger hvite steiner, og over alt dette danser han med en maske på ansiktet.
Et møte med seg selv
Masken er et sterkt virkemiddel. I starten er den en del av ham, som om den hører til kroppen. Etter hvert tar han den av, og den blir hengende midt i rommet. Han vender seg mot den, ser på den, nesten som i en samtale. Det føles som et møte med seg selv – den dansende kroppen mot sin egen skygge.
Hele salen blir en del av dansen
Han holder aldri avstand til publikum. Han forlater scenen og beveger seg ut i rommet, som om hele salen er en forlengelse av scenen. Han ser på oss, svarer på reaksjoner, lar blikket og pusten bli en del av kommunikasjonen. Det gjør forestillingen levende – som om vi deltar i en samtale der ordene er byttet ut med rytme.
De tre elementene – masken, steinene og draperiet – er ikke rekvisitter, men deler av fortellingen. Han bruker dem, kommuniserer med dem, og får dem til å virke levende. Det er ingen staffasje her. Alt har en funksjon, en plass, en betydning.
Et rom mellom minner og nåtid
Scenografien til Peny Spanou og lysdesignet til Agnethe Tellefsen rammer det hele inn uten å ta oppmerksomheten. Lyset skifter sakte og understreker bevegelsene. Det røde gir varme, steinene gir tyngde. Sammen skaper de et rom som føles organisk – et sted mellom minner og nåtid.
Morens sanger som ble til dans
«My Song» bygger på Himba-folkets idé om at hvert menneske får sin egen sang før det blir født. Makurumbandi fikk aldri en slik sang, så som voksen ba han sin mor, Jane Mesinya Makurumbandi, om å lage én til ham. Hun endte med å skrive fem – fordi hun mente at én sang ikke kunne romme alt han er. Disse sangene danner grunnlaget for forestillingen, både i dansen og i musikken.
Rytmen som driver alt framover
Og for en musikk. Perkusjonistene Jo Inge Nes og Jimu Makurumbandi er imponerende. De gir dansen rytmisk kraft, men også luft. De vet når de skal trykke på og når de skal trekke seg tilbake. Når de spiller sammen med bevegelsen, blir alt ett. Makurumbandi danser ikke til rytmen – han danser med den.
Morens sang høres flere ganger. Den bærer forestillingen. Når den møter sønnens kropp, blir det sterkt. Ikke teatralsk, men menneskelig.
Tradisjon og samtid i bevegelse
Jeg liker hvordan «My Song» blander tradisjon og samtid uten å gjøre et nummer av det. Det bare skjer. Røttene er der, men uttrykket er moderne, raffinert og levende.
Små justeringer i lyset
Om jeg skal trekke for noe, må det være lyset. Det avanserte lysanlegget i Normoria kunne vært brukt enda mer for å forsterke elementene i dansen. Noe av lyset fra siderommene på scenen virket også forstyrrende, og en tydeligere styring der ville løftet helhetsinntrykket.
