Et lysglimt av perfeksjon i blacboxen
Operaens strykekvartett leverte en konsert som tok pusten fra publikum. I Hauk lillesal ble musikk, lys og nærvær smeltet sammen til en opplevelse av internasjonalt format. Midt i hjertet av Kristiansund.
Publisert
Jeg gikk inn i Hauk lillesal – eller blackboxen, som mange kaller den – uten å helt vite hva jeg kunne vente meg. Det skulle vise seg å bli en opplevelse som traff alle sanser.
Et rom for både lyd og lys
Operaens strykekvartett, med Trond Harald Saltnes og Odd Sonntag på fiolin, Anna Ostachowska på bratsj og Adrianna Arapinowicz på cello, hadde med seg Robert Sztorc på perkusjon og Mark Jones på lys. Sammen skapte de en forestilling der lyd og lys ble like viktige deler av uttrykket.
Rommet i seg selv var en opplevelse. Dette var mitt første møte med Hauk lillesal, og det avanserte klanganlegget imponerte fra første tone. Lyden er like ren og balansert uansett hvor du sitter, og nærheten til musikerne gjør at du føler deg midt i musikken.
De skiftende lyssettingene og bildene på veggen bak forsterket opplevelsen og gjorde konserten til et helhetlig kunstverk. Sitter man på de første radene i denne salen så er du så nær musikerne at det er på grensen til kleint, men utrolig fint.
En reise mellom kontinenter
Programmet tok publikum med på en reise gjennom kulturer og klangverdener. Hamza El Dins «Escalay (Water Wheel)» åpnet konserten med varme, repeterende rytmer inspirert av vannhjulene langs Nilen. Deretter kom Philip Glass’ «Mishima», en intens og filmatisk strykekvartett som speiler den japanske forfatteren Yukio Mishimas liv og død.
Ett av kveldens høydepunkter var Trond Harald Saltnes’ egen komposisjon «Sov», skrevet – ifølge komponisten selv – av en trøtt småbarnsfar etter leggetid. Hele stykket spilles pizzicato, uten buer, og resultatet ble veldig vakkert.
Etterpå kom Wojciech Kilars «Orawa», fylt av energi og folkelig kraft, før Rune Tonsgaard Sørensens «Shine You No More» rundet av kvelden med nordisk varme og etterklang.
Musikerne i verdensklasse
Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk, var samspillet. Musikerne spilte med en presisjon og lyttende følsomhet som vitner om erfaring og tillit. Her er det ingen som prøver å ta plass – alt handler om musikken og helheten.
Dette er musikere i verdensklasse. Perfeksjonistisk blir et mildt uttrykk.
Et møte mellom teknologi og kunst
Konserten i Hauk lillesal var et møte mellom teknologi og kunst, mellom presisjon og nærvær.
