En middelmådig konsert

Damian Darlington har siden han startet som musikalsk leder i Brit Floyd i 2011, gjort bandet til ett av verdens beste liveband – ja, kanskje til og med det beste.

Men for min del startet mitt bekjentskap med Pink Floyd på gutterommet til min nabo Arve Olsen i Fr. Nansens gate i 1972 eller 1973. Han var allerede vel bevandret i progrocken – og det skulle bli min musikkretning gjennom et langt liv. Så takk til deg, Arve.

Platen Dark Side of the Moon ble kjøpt på Essostasjonen i Bendixens gate i 1973, og Welcome to the Machine ble kjøpt inn hos Arnold Drage i Skolegaten for den som husker den musikkbutikken. Siden den gangen har det gått slag i slag.

I 2015 dukket Brit Floyd opp i Oslo for første gang, og dit måtte jeg selvsagt ta turen. Oslo Konserthus har siden vært gruppens konsertarena. Jeg ble umiddelbart bergtatt av dette fantastiske bandet, og vil nok også være det i fremtiden – selv om torsdagens konsert ikke var noe «høydare».

Det startet med dårlig lyd. Lyden på de aller første låtene var en katastrofe – svært grøtete, men de tok seg inn etter hvert.

Hvordan er dette mulig for et av verdens beste liveband? Hadde de glemt soundchecken? Jeg vet ikke. Jeg har vel en mistanke om at PA-anlegget de brukte i Kristiansund ble for lite i den store Braatthallen. Større PA-høyttalere ville nok gitt et betydelig kraftigere og bedre lydbilde enn det vi fikk høre. Når den kraftige basstonen trer frem, skal det vibrere kraftig i mellomgulvet, men det gjorde det ikke. Lyden ble for «taslatt» etter min mening.

Backing track: Dessverre er det svært mange grupper som benytter seg av dette, også Brit Floyd. Backing track er et forhåndsinnspilt stykke musikk eller lyd som en musiker eller et band spiller sammen med – for eksempel for å legge til instrumenter som er vanskelige å ha med live. Ulempen er at dette gir artistene begrensninger. De må forholde seg til det som er forhåndsinnspilt. Da er det lite rom for å gjøre noe uventet. På en måte er dette en slags variant av miming. Lydbildet blir ofte stilisert og kjedelig. Platt.

Komprimert lyd: Når man i tillegg benytter seg av komprimert lyd, blir summen av dette lite bra. Når for eksempel vokalisten har lyst til å kline til på en låt ved å ta kraftig i, vil systemet automatisk tvinge lyden ned slik at man får det samme lydbildet for alle instrumentene og stemmene. Det blir som å legge på en LP på platespilleren og sette volumet på 5 slik at den spiller på samme lydnivå hele tiden.

Mangel på koreografi: Hele bandet så ut som saltstøtter der de stod. Det var vel tilnærmet null bevegelse å spore. Til og med kordamene, som man forventer skal riste litt på hoftepartiet mens de synger, stod som limt fast til scenen. Av og til kunne man riktignok skimte at de rørte litt på håndleddene sine. Da jeg så på disse «steinstøttene», tenkte jeg på hva koreografene ved Operaballetten i Kr.sund kunne ha utrettet. Jeg tenker nok de hadde fått sving på sakene – eller skal man si skinka.

Når det står ti personer på en scene som knapt rører på seg, blir det rett og slett kjedelig. Det blir ikke noe energi av noe slikt. Man kunne heller ikke spore noen glede mellom bandmedlemmene heller. Og det ble knapt sagt et ord i løpet av de timene de holdt på. De kunne like gjerne ha satt seg på hver sin stol. Dørgende kjedelig å se på – og de så jammen ut som de kjedet livet av seg der de stod. De trenger nødhjelp. Snarest.

Låtvalget og rekkefølgen på låtene: Jeg kunne nok ha tenkt meg at de startet opp med noen låter med litt mer trøkk slik at publikum fikk en aha-opplevelse allerede i starten. Får man dette, vil det være enklere å holde trøkket gjennom hele konserten.

Hele det første settet synes jeg ble for tynt og spedt. Tenk dere om de hadde startet opp med den kraftfulle låten «Welcome to the Machine», etterfulgt av «Money» fra den legendariske skiven Dark Side of the Moon. «Money» ble dessverre ikke spilt. Det burde de ha gjort. Men de spilte heldigvis «High Hopes» med et meget godt spill på steelgitar.

Det andre settet ble låtmessig betraktelig bedre, men magien manglet. Jeg våknet litt da de satte i gang med mesterverket «Comfortably Numb» helt på slutten av konserten.

Kanskje verdens mest spektakulære lysshow – ren kunst

De lovet i forkant at dette ville bli deres mest spektakulære show siden de startet opp i 2011. De holdt hva de hadde lovet.

Det visuelle uttrykket blir også bedre for hver gang. Jeg har sett dette bandet seks ganger og lurte på om det var mulig å toppe det jeg fikk se i Oslo Konserthus i 2022. Men det klarte de faktisk. Dette var et lysshow i verdensklasse. Jeg har i hvert fall aldri sett noe som er bedre. Ikke engang Pink Floyd kunne by på et slikt lysshow under konsertene de hadde på Valle Hovin i Oslo i 1988 og i 1994. De var magiske den gangen, men teknologien har siden den gangen utviklet seg noe enormt. Det vi fikk se i Braatthallen var neppe teknisk mulig i 1988 og 1994.

Det var en fryd for øyet å se hvordan de brukte lyset under hele konserten. Fargespektret og hvordan de kombinerte fargene, var et skue for øyet. Skarpheten er enorm. De bruker lyset på en fornuftig måte – og uten at det blir for mye av det. Det er ikke til å unngå at man blir bergtatt av disse laserlysene som legger seg som et visuelt teppe over hele salen. Dette var regelrett lyskunst.

Særdeles dyktige musikere

Dette bandet har musikere i det aller, aller øverste sjiktet, og de er nok mye bedre musikere rent teknisk enn det bandmedlemmene i Pink Floyd var. De er samstemte og presise. De treffer tonene like presist og raskt som en klapperslange treffer sitt bytte. Jeg hørte ikke noen opplagte feiltoner eller sure toner under hele konserten. De er fabelaktige musikere alle sammen.

Å være på en konsert handler om opplevelser. Det handler om lyd, lys, sang og koreografi. Hvert av disse elementene må være på plass for å gi den optimale opplevelsen.

Jeg satt selv som en saltstøtte på fjerde rad i den andre seksjonen. Det var ingen grunn til å se til sidemannen og nikke gjenkjennende for å gi uttrykk for at dette var knallbra. Det var det ikke.

For meg kunne de gjerne ha satt på en LP-plate og latt den spille ferdig. Så platt og kjedelig synes jeg konserten var.

Teknologi er vel og bra det, men når teknologien blir brukt slik den ble under konserten, kommer selve musikken i andre rekke. Musikerne får ikke utfolde seg slik de ønsker fordi «backing track» og komprimert lyd overstyrer det kunstneriske.

Neste gang de kommer, og det gjør de nok, vil jeg nok også være til stede, men da håper jeg på et mer «ekte» lydbilde. Jeg vil se blide musikere som snakker litt til hverandre, jeg vil se musikere snakke til publikum, jeg vil se musikere som beveger seg på scenen og ikke står der som saltstøtter – og jeg ønsker å se kordamer som utstråler glede og som vrikker litt på skinka og gjerne beveger seg litt rundt på scenen.