De leverte et musikalsk samspill i særklasse

Det var noe uanstrengt og samtidig nært i samspillet mellom Kristina Farstad Bjørdal og Jorun Marie Kvernberg da de torsdag kveld, 31. juli, fylte Kvernes kirke med både rå slåtter, komponerte reiser og musikk som ga danseglede. 

To musikere som lyttet til hverandre – og til rommet. Og som valgte å spille helt akustisk.

Fræna og Skodje

Jorun Marie Kvernberg, opprinnelig fra Fræna, er en av landets mest profilerte folkemusikere, med solid bakgrunn fra både tradisjon og nyskaping. Hun har vært sentral i grupper som Tindra, Majorstuen og Unni Boksasp Ensemble, og har vunnet både Edvard-prisen og Folkelarmprisen. Hun har komponert musikk for både scene og fjernsyn, og har undervist i folkemusikk ved Norges musikkhøgskole. Hennes hardingfelespill er preget av særpreg, autoritet og sterk lokal forankring. Kvernberg er også en aktiv formidler, med stor respekt for kildene hun viderefører. Det fikk vi virkelig oppleve denne kvelden.

Kristina Farstad Bjørdal, med røtter i Skodje, er en prisbelønt akkordeonist og kunstnerisk leder for NordAccordion-festivalen i Sykkylven. Hun har mastergrad fra Det Kongelige Danske Musikkonservatorium i København og har markert seg som en allsidig musiker innen både klassisk, samtidsmusikk og folkemusikk. Hun har samarbeidet med ensembler som Alpaca Ensemble, TrondheimSolistene og Bodø Sinfonietta, og turnert nasjonalt og internasjonalt. Hennes akkordeonspill er både jordnært og klanglig raffinert, og hun kombinerer det tekniske med stor musikalitet og tilstedeværelse. I samspill med Kvernberg ble det tydelig hvor godt hun behersker både følsomhet og driv.

Reinlender og rastløshet

De åpnet med Galopp Brilliante av Oluf Melvold – en østerdalsk reinlender med driv, spenst og klar form. Samspillet satt fra første tone, og allerede her var dynamikken mellom de to tydelig.

Så fulgte Kvernbergs egen tredelte komposisjon Insomnia – «Rangelpols», «Nattsalme» og «Ottesong». Her er det kanskje snakk om fest og rangling til langt på natt. I «Nattsalme» antydes refleksjonen – det har gått for langt. Og i «Ottesong» fører oss til en dag derpå som er tøffere enn man kunne ønske. Midtpartiet hadde østeuropeiske klanger, men rammen var norsk. En vise avrundet det hele – enkelt og vakkert. Et sterkt verk.

Dansetrang og storslått alvor

Fagre Stryn av Per Bolstad – også kalt «lille Strauss» – var en vals der dansefoten lett kunne ha meldt seg. Selv måtte jeg legge bånd på meg der jeg satt. Vi danser ikke i kirka – enda.

Så skiftet det: Hardingfela kom fram i Storpolsdansen, fra Nordmøre i tradisjon etter Ola Kallset. En slått med dramatikk og historisk dybde – den skal ha vært en Ole Olsens favorittlåt, mannen som i 1832 ble dømt til døden og angitt for dusør. Han skal ha trallet på slåtten mens han gikk til blokka. Her, i klangen av Kverneskirka, fikk stykket både rom og alvor.

Hardingfela skinne

Slåtten Sæveliden, etter John Røen fra Surnadal, ble også spilt på hardingfele. En vakker og stillferdig slått der trekkspelet fikk en pause, og fela fikk bære alene. Et fint framført stykke , med fantastisk fine vendinger.

Så kom Eit sommarbryllup av Kvernbergs bestefar Peter L. Rypdal. En slått brukt i dåp, bryllup og begravelser – et ekte arvestykke. Deretter Skotårs-masurka, også fra Rypdal, med dansetakt og letthet.

Rarinj, en nordmørspols, brakte oss tilbake til det rå og rytmiske. Og En valsedrøm, etter Nils Fredriksen Bakke (1887–1969) fra Oppdal, men som tilbragte største delen av livet i Kristiansund, ga et øyeblikk av enkel skjønnhet. Bakke, som var del av romanifolket, regnes som en viktig tradisjonsbærer på Nordmøre. Slåtten var en av høydepunktene. 

Når følelser får sveve

Menuett for alle vindar, en komposisjon av Kvernberg, ble innledet med et personlig utsagn: – Det er et privilegium å kunne få folk til å gråte og le.

Og det lå noe i det. Stykket startet med mørkt og sørgmodig akkordeon, før fela slapp inn håp. Det ble en bevegende, lavmælt sekvens som gikk rett inn.

Så fikk vi Chicago masurka av Eric Öst – lett, rytmisk og svingende. Et naturlig løft før siste nummer i programmet.

Escualo (Haien) av Astor Piazzolla representerte et sceneskifte. Overgangen fra slått og pols til argentinsk tango var krevende – ikke fordi den var feilplassert, men fordi det krevde en annen lytting. Det ble løst med stor musikalitet og balanse. Et dristig valg som fungerte.

En gave til slutt

Ekstranummeret var Erlandsens klarinettpolka – igjen signert bestefar Rypdal. Den ble skrevet etter at han hørte en klarinettist på seminar som han likte så godt at han rett og slett måtte lage en slått. En leken avrunding.

Akustisk og nært

Hele konserten ble spilt helt analogt – uten mikrofoner. Det forsterket intimiteten. Kvernes kirke ga det perfekte rommet for Kvernbergs hardingfelestrøk og Bjørdals varme basslinjer på akkordeonet. De var tydelig lyttende og brukte den fine klangen i Kvernes kirke. Dette er et mesterverk av et lydstudio som selv Normorias nye akustiske symfonisal skal streve å konkurrere med, og som Kvernberg og Bjørdal utnyttet til det fulle. Det var bare halvfullt på denne på Kvernes denne kvelden. Rundt 60 personer hadde tatt turen. Det så ikke ut til å påvirke duoen. 

Nordmørspostens kulturredaksjon klarer ikke å finne svakheter hverken i program eller framførelse. Ikke savnet jeg vokal heller. Noe jeg ofte gjør på rene instrumentaler. Det betyr at det er særdeles bra og det betyr seks prikker på terningen. 

Kvernes løfter sommeren

Igjen har Sommerkonsertene på Kvernes levert på øverste hylle. Ikke «de», men Kvernberg og Bjørdal. Uke etter uke gjennom sommeren har Nordmørspostens kulturredaksjon nærmest blitt blåst av kirkebenken. Det var bare å ta av seg hatten for dette.

Jeg har skrevet det før. I sommer er det Kvernes som er Nordmøres musikkmetropol. Ikke til forkleinelse for alle de andre fantastiske konsertopplevelsene, men i sum så er nok dette det beste.

Her kan du se videoklipp fra konserten