Da Peer Gynt våknet i Kristiansund
Dette var ikke en klassisk Peer Gynt. Ingen troll, ingen bukkeritt, ingen store eventyr. Bare en mann alene i mørket, sliten, forvirret og på leting etter seg selv.
Publisert
Sist oppdatert
Henrik Ibsen skrev Peer Gynt i 1867 mens han bodde i Italia, i en tid preget av tvil og selvrefleksjon. Han kalte det et dramatisk dikt, og det ble først utgitt som lesestykke samme år. Først i 1876 ble det satt opp som teater, med Edvard Griegs ikoniske musikk. Historien om Peer er på mange måter en satire over det norske sinnelaget – en mann som dikter seg bort, flykter fra ansvar og unngår sannheten. Likevel er stykket også dypt menneskelig. Peer drømmer, lyver og feiler, men han leter etter kjærlighet og tilhørighet som alle andre.
Stykket er like aktuelt i dag som da det ble skrevet. Peer er en som stadig prøver å finne sin plass, men som mister seg selv på veien. Han vil bli noe stort, men ender med å stå igjen alene.
Ballettdans i foajeen
Før forestillingen startet, fikk vi en liten overraskelse. Elever fra Operaens Ballettsenter danset i foajeen. Det var en kjempeflott opplevelse, som om de kunstneriske antenne ble slått på – som en forrett til sanseapparatet før teaterstykket.
Foajeen i Normoria ga nok plass til bevegelse, og samtidig føltes det tett og intimt. Det satte en god stemning før vi gikk inn i salen. Dette var et kjemelurt grep for å vise fram andre kunstformer og stykker som er under utvikling til publikum.
En etterlengtet opplevelse
Søndag 12. oktober satt jeg i salen i Normoria og kjente at det var lenge siden jeg hadde sett teater. Vi har ikke vært bortskjemt med det i Kristiansund. Det har vært langt mellom de profesjonelle oppsetningene, og jeg merket at jeg var rusten som publikummer. Kunst er som en muskel – man må trene den. Det tok litt tid før jeg kom inn i rytmen, men da jeg først gjorde det, så var det virkelig en flott opplevelse.
Scenografien, laget av Agnethe Tellefsen, var mørk og enkel. Scenen var bygd som et dypt rom som trakk blikket innover, og med lys og skygge ble alt som trengtes skapt. Ingen store kulisser, ingen forstyrrelser – bare et åpent rom som lot skuespillerne og teksten stå i sentrum. Jeg tenkte at endelig har vi fått et rom i Kristiansund som fungerer for teater på ordentlig.
Bjørnar Lisether Teigen spilte Peer Gynt, og han bar forestillingen fra start til slutt. Han spilte lavmælt, men sterkt. En virkelig stor prestasjon. Peer våkner etter festen, iført en utslitt smoking, med en plastpose full av øl og minner han ikke helt forstår. Han prøver å finne ut hvem han har blitt. Teigen viste en sår og troverdig Peer, uten å overdrive. Han trykket til når det trengtes og da blir det også virkningsfullt.
Anne Wiig spilte både Solveig og Den grønkledde datteren til Dovregubben, og klarte å skille dem fint. Solveig var rolig og trygg, Den grønkledde mer krevende og urolig. Anette Sissener Amundsen gjorde en tydelig Mor Åse, og spilte også Ingrid. Conrad James McLean, Lars Melsæter Rydjord og Manish Sharma fylte flere roller, og fungerte samtidig som et kor som kommenterte handlingen.
Musikken, komponert av Ingvild Langgård, var en blanding av folketoner og elektroniske rytmer, med små glimt av Grieg. Den lå lavt i bakgrunnen, men holdt stemningen oppe hele veien.
Regien var ved Victoria Meirik, som tidligere har hatt suksess med Gift og Villanden. Hun har laget en versjon av Peer Gynt som er stillferdig og konsentrert, med alt overflødig fjernet. Teksten er bearbeidet av Michael Thalheimer og Maja Zade, og oversatt av Kristofer Grønskag.
Lyssettingen var til tider mørk, særlig utenfor boksen. Det gjorde det krevende å sitte bakerst. For de som satt helt framme i salen så fungerte nok dette bedre. Men lysdelign og effekter var uovertruffent vakkert og til tider imponerende.
Det tok tid før jeg kom inn i stykket, men etter hvert falt alt på plass. Forestillingen krevde at jeg var påkoblet hele tiden og den krevde tålmodighet, dette er ikke lett underholdning, men den var ærlig og konsekvent. Jeg satt igjen med respekt for helheten – og for hvordan lys, musikk og spill hang sammen. Det var en god runde med trening av teatermuskelen - og som ga mersmak. Mer teater, Normoria!
Da forestillingen var over, var det stille et øyeblikk før applausen brøt ut. De fleste trengte noen sekunder for å komme tilbake til virkeligheten. Og det ble stående applaus for prestasjonen til Teatret vårt sitt første møte med Normoria. Det kjentes som en ekte teaterkveld, og det slo meg hvor lenge det er siden vi har hatt en opplevelse som dette i Kristiansund. Normoria er virkelig den kunstscenen som vi har lengtet etter.
