Hvis dette ikke er kutt – hva er da kutt?

Det harmonerer dårlig med at Helse Møre og Romsdal nå vurderer kutt som reduserer kapasiteten innen psykisk helsevern og rusbehandling i fylket.

For Kristiansund handler dette i praksis om hvorvidt døgntilbudet ved DPS Nordlandet skal bestå. Hvis døgnplassene og fagmiljøet flyttes eller avvikles, står Kristiansund igjen med et langt svakere psykisk helsetilbud enn det som ble forespeilet da DPS ble definert som en del av tilbudet etter SNR.

Da er det et legitimt spørsmål å stille: Hvis dette ikke er kutt - hva er da kutt?

Statssekretæren i Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt at opptrappingen av døgnplasser står fast på regionnivå. Men for pasienten som mister en døgnplass, for den pårørende som opplever at hjelpen kommer lenger unna, eller for fagmiljøet som mister kolleger og kompetanse, er det liten forskjell på om dette omtales som omstilling, effektivisering eller intern omprioritering. Hvor ble det av nærhetsprinsippet, bedre tilgjengelighet og alle de andre politiske ambisjonene- på hvilken måte omsetter Helseforetaket politikken i praksis?

Dette er heller ikke først og fremst en kamp mellom Kristiansund og Molde.

Tillitsvalgte ved DPS Nordmøre og Romsdal beskriver tilbudene ved Nordlandet og Knausen som utfyllende, ikke konkurrerende. Debatten bør derfor ikke handle om hvilken kommune som vinner eller taper, men om Møre og Romsdal samlet får et dårligere tilbud til mennesker med alvorlige psykiske lidelser.

For dette handler om noen av de mest sårbare menneskene i samfunnet vårt.

Jeg har selv venner og familiemedlemmer som lever med psykisk sykdom. Jeg vet hvor krevende det kan være, både for den som er syk og for dem som står rundt. Mange av dem dette gjelder, har ikke en sterk stemme i offentligheten. De har mer enn nok med å holde hodet over vannet. Pårørende er ofte slitne, redde og alene med ansvaret. Derfor må vi andre rope varsko når tilbudene bygges ned.

Dette handler også om samfunnets sikkerhetsnett. Ikke bare for pasientene, men også for pårørende og lokalsamfunnet. Når døgnplasser bygges ned, forsvinner også noe av den barrieren som skal fange opp alvorlig sykdom før liv går tapt - enten ved selvmord, alvorlige rusrelaterte kriser eller fullstendig sammenbrudd hos mennesker som ikke lenger klarer å be om hjelp selv.

Det som bekymrer meg mest, er likevel prosessen.

Så langt er det ikke kjent at det foreligger en grundig risiko- og sårbarhetsanalyse av konsekvensene ved de foreslåtte endringene. Når man vurderer å redusere tilbudet til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, må konsekvensene for pasientsikkerhet, fagmiljø, rekruttering, tilgjengelighet og behandlingskvalitet være kjent før styret blir bedt om å ta stilling. God styring handler ikke om å fatte raske vedtak. God styring handler om å fatte riktige vedtak. Styret i Helse Møre og Romsdal har derfor et selvstendig ansvar for å sikre at saken er forsvarlig utredet før beslutninger fattes.

Jeg er særlig bekymret (og oppgitt) for hvordan etablerte fagmiljø behandles.

Kompetanse kan ikke vedtas fram i et styremøte. Den bygges over mange år gjennom faglig samarbeid, erfaring, tillit og kontinuitet. Når slike miljø brytes opp, forsvinner ofte nøkkelpersoner, rekrutteringen blir vanskeligere og konsekvensene kan vare i mange år.

Erfaringene fra tidligere omstillinger i Helse Møre og Romsdal burde gi grunn til ettertanke. Når etablerte fagmiljø svekkes eller splittes opp, finnes det ingen garanti for at aktiviteten, kvaliteten eller resultatene automatisk lar seg gjenskape et annet sted. Kompetanse lar seg ikke flytte på et organisasjonskart. Dette har jo foretaket førstehånds erfaring med.

Derfor er spørsmålet ikke bare om Helse Møre og Romsdal har råd til å beholde dagens tilbud. Spørsmålet er om de har råd til å miste enda et etablert fagmiljø.

Da staten vedtok innholdet i spesialisthelsetjenestetilbudet som skulle være igjen i Kristiansund etter åpningen av Sjukehuset Nordmøre og Romsdal, var DPS uttrykkelig nevnt som en del av tilbudet. Samtidig har regjeringen og Stortinget vedtatt en opptrapping av psykisk helsevern.

Det er derfor fullt legitimt å spørre hvordan de forslagene som nå ligger på bordet harmonerer med disse føringene.

Gjennom ortopedisaken, ambulansesaken, DMS-saken og nå psykisk helsevern opplever mange at avstanden mellom de politiske målene og den faktiske utviklingen i tjenestene blir stadig større.

Det er en bekymring som ikke bare bør tas på alvor i Helse Møre og Romsdal. Den bør også tas på alvor av alle som er opptatt av at de politiske prioriteringene som vedtas nasjonalt faktisk skal komme pasientene til gode.

Berit Tønnesen
Gruppeleder Kristiansund Arbeiderparti