Rapporten sier trygg fisk. Tallene sier noe annet

Havforskningsinstituttets ferske rapport om innholdet av uønskede stoffer i oppdrettsfisk konkluderer på sedvanlig vis: norsk laks er trygg å spise. Ingen prøver overskred grenseverdiene for miljøgifter eller legemiddelrester. Budskapet kan knapt bli tydeligere. Likevel er det all grunn til å se bak tallene og stille de vanskelige spørsmålene rapporten ikke svarer på. For trygg betyr ikke nødvendigvis ufarlig.

Et omfattende datagrunnlag – med klare grenser

Rapporten bygger på analyser av 394 prøver fra norsk oppdrett i 2024. Prøvene er undersøkt for tungmetaller som arsen og kvikksølv, organiske miljøgifter som dioksiner og PCB, og nyere stoffer som PFAS. I tillegg har forskerne målt legemiddelrester fra bruk i oppdrettsnæringen. Resultatet er klart: alt ligger under gjeldende grenseverdier fastsatt i EU- og norsk regelverk.

Arsen ble påvist i samtlige prøver, men på nivåer langt under grenseverdien. Kvikksølv ble også funnet, men på lave nivåer. For organiske miljøgifter er funnene stabile sammenlignet med tidligere år, uten tegn til økning. PFAS, de såkalte «evighetskjemikaliene» som ikke brytes ned i naturen, ble påvist i enkelte prøver, men i svært små mengder. Legemiddelrester ble funnet i noen tilfeller, men alltid under fastsatte grenseverdier.

Tallene gir en entydig konklusjon for Havforskningsinstituttet: norsk oppdrettslaks er trygg å spise.

Grenseverdier er politiske, ikke absolutte

Det avgjørende spørsmålet er hva disse grenseverdiene faktisk betyr. De er ikke naturlover, men politisk fastsatte grenser som skal balansere folkehelse, handel og næringsinteresser. Når vitenskapen viser nye sammenhenger mellom eksponering og helse, kan grensene endres. Slik har det skjedd tidligere med bly i bensin, med PCB i elektrisk utstyr, og med kvikksølv i tannfyllinger.

Det er med andre ord ingen garanti for at dagens «trygge nivå» vil oppfattes som trygt i fremtiden. Når rapporten konkluderer med at alt er under grenseverdien, er det samtidig en påminnelse om at tryggheten hviler på et bevegelig fundament.

Kronisk eksponering – den tause risikoen

Rapporten behandler stoffene hver for seg og måler dem mot dagens grenser. Det den ikke drøfter, er effekten av langvarig eksponering for lave nivåer av flere stoffer samtidig. For en enkelt middag spiller det liten rolle. Men for en forbruker som spiser oppdrettslaks flere ganger i uken gjennom et helt liv, kan summen av små doser bli betydelig.

Det finnes forskning som peker på at selv lave nivåer av miljøgifter kan bidra til økt risiko for kreft, hormonforstyrrelser og andre kroniske lidelser over tid. Kombinasjonseffektene – hvordan ulike stoffer virker sammen i kroppen – er et forskningsfelt i utvikling. Rapporten nevner ikke dette. Det betyr ikke at risikoen er fraværende, bare at den ikke er vurdert.

Arsen i alle prøver

Et av de mest påfallende funnene er at arsen ble påvist i absolutt alle prøver. Havforskningsinstituttet peker på at det i hovedsak er organisk arsen, som regnes som mindre helsefarlig enn uorganisk. Men også organisk arsen kan være et varsko, og det faktum at stoffet finnes i samtlige prøver, viser hvor gjennomtrengende dette tungmetallet er i oppdrettssystemet.

Når arsen er allestedsnærværende, er det grunn til å spørre om dagens grenseverdier virkelig fanger opp den langsiktige risikoen.

PFAS – et uavklart problem

PFAS, ofte omtalt som «evighetskjemikalier», er en gruppe stoffer som har skapt bekymring internasjonalt. De brytes ikke ned i naturen, og de kan hope seg opp i kroppen. Forskningen er i ferd med å dokumentere sammenhenger mellom PFAS og kreft, nedsatt fruktbarhet og svekket immunforsvar.

Rapporten finner lave nivåer i enkelte prøver, og alt ligger under dagens grenseverdi. Men med tanke på at EFSA, EUs mattrygghetsorgan, har foreslått å senke grenseverdiene kraftig, er det grunn til å stille spørsmålet: hvor mye PFAS tåler vi egentlig? Når dagens grense i fremtiden justeres ned, vil noen av de «trygge» prøvene kunne fremstå i et annet lys.

Legemiddelrester – små mengder, stor symbolikk

At legemiddelrester fra oppdrettsnæringen påvises i fisken, er kanskje ikke overraskende. Likevel reiser det spørsmål om forbrukernes tillit. Selv om nivåene er lave og under grensen, peker funnene på en næring som er avhengig av medisinering for å holde produksjonen oppe. Antibiotikabruken i norsk oppdrett er lav sammenlignet med mange andre land, men bruken av andre midler, som avlusingskjemikalier, etterlater spor.

Det kan være juridisk uproblematisk, men det er ikke nødvendigvis uproblematisk i et føre-var-perspektiv.

Et bilde av stabilitet – eller en varsellampe?

Når rapporten legges fram, fremstår alt stabilt: nivåene er ikke stigende, og alt er under grenseverdiene. Men man kan også lese det på en annen måte. At arsen finnes i samtlige prøver, at PFAS dukker opp i enkelte, og at legemiddelrester fortsatt påvises, er i seg selv varsellamper.

For et føre-var-perspektiv er det ikke nok at nivåene er under grensen i dag. Det avgjørende spørsmålet er om vi systematisk bygger opp en bakgrunnseksponering i befolkningen som vi ikke fullt ut forstår konsekvensene av.

Tillit på spill

Oppdrettsnæringen er en av Norges viktigste eksportindustrier. For næringen er det avgjørende å kunne vise til at fisken er trygg. Men tillit bygges ikke bare på grenseverdier og tekniske konklusjoner. Den bygges på åpenhet, selvkritikk og en tydelig vilje til å stille de vanskelige spørsmålene.

Rapporten fra Havforskningsinstituttet er et solid vitenskapelig arbeid. Men den kan ikke alene gi svaret på om norsk oppdrettsfisk er ufarlig i et livsløpsperspektiv. Den gir oss data, men ikke nødvendigvis trygghet.

Når trygghet blir et spørsmål om perspektiv

For de fleste forbrukere er budskapet enkelt: norsk oppdrettslaks er trygg å spise. Det er ikke feil, men det er heller ikke hele sannheten. Trygghet er her et juridisk og teknisk begrep, ikke en garanti for fravær av risiko.

Det finnes ingen «nullnivå» for miljøgifter i oppdrettsfisk. Det finnes bare nivåer som er under de grensene vi i dag har satt oss som samfunn.

Derfor bør rapportens resultater tolkes med varsomhet. De dokumenterer at vi holder oss innenfor dagens rammer, men de gir oss samtidig et påminnelse om at vi aldri må slutte å stille de kritiske spørsmålene.

For når trygghet defineres av dagens grenseverdier, er det til syvende og sist et politisk spørsmål hvor mye risiko vi som samfunn er villige til å akseptere.