Reiseliv, bolyst og kommunens rolle

Kommuneloven handler ikke bare om drift – men om utvikling

Folland spør: «Er dette en kommunal oppgave?» 

Svaret er nei, hvis man ser på reiseliv isolert som drift av overnatting, aktiviteter, servering og annen opplevelsesproduksjon.

Svaret er ja – dersom man ser på næringsutvikling, skattegrunnlag og bolyst.

Men kommuneloven handler ikke bare om kjerneoppgaver og tjenesteproduksjon. Den gir også kommunene et tydelig ansvar for samfunnsutvikling – herunder næringsutvikling, bosetting og økonomisk bærekraft.

Destinasjonsarbeid faller nettopp inn i denne kategorien. Det handler ikke om å subsidiere enkeltbedrifter, men om å styrke kommunens:

• skattegrunnlag
• attraktivitet for arbeidskraft og investeringer
• langsiktige bærekraft

Å redusere dette til «støtte til én bransje» er å overse kommunens utviklingsrolle.

Når vedtatt politikk møter politisk nei

Det er også verdt å minne om hva Averøy kommunestyre selv har vedtatt i kommuneplanens samfunnsdel, Averøy 2032:

«Averøy med Atlanterhavsveien som ett av landets mest besøkte reisemål må videreutvikle sine fortrinn med severdigheter, natur og lokal kultur. Bærekraft, grønn omstilling og sirkulærøkonomi vil prege framtidens reiselivsnæringer.»

Dette er ikke formuleringer fra reiselivsnæringen. Det er vedtatt kommunal politikk.

Da er det vanskelig å forstå hvordan kommunen kan peke ut reiseliv og Atlanterhavsveien som strategiske fortrinn – og samtidig mene at destinasjonsarbeid ikke er en kommunal oppgave. Skal kommuneplanen være et styringsdokument, må den også følges opp i praksis. Hvis ikke, reduseres den til fine ord uten forpliktelse.

Et annet spørsmål er: Tør vi å gi fra oss eierskapet til å påvirke utviklingen av Atlanterhavsveien som turistmål? Hvem skal være med å tiltrekke oss de reisende som legger igjen verdier i lokal verdiskaping? Hvordan kan vi påvirke sammensetningen av de reisende slik at de faktisk bidrar til økt lokal verdiskaping? Er svaret å kutte støtten til destinasjonsselskapet som har hatt dette mandatet helt tilbake til 2004?

Reiseliv er ikke en særinteresse

Folland argumenterer som om reiselivets gevinster i hovedsak tilfaller reiselivsbedriftene selv. I realiteten er reiselivet en symbiotisk næring – et tett samspill mellom reiseliv, fiskeri, handel, transport og kommune – til gjensidig nytte for hele lokalsamfunnet.

Ringvirkningene er tydelige:

• skatteinntekter fra ansatte og virksomheter
• oppdrag til bygg, håndverk, transport og handel
• grunnlag for flyplass, ferger og kollektivtilbud
• lokalmatprodusenter og leverandører
• aktivitet som bidrar til levende lokalsamfunn

Dette er ikke særinteresser – det er fellesinteresser.

37 kroner – mindre enn en kopp kaffe

Kostnaden det diskuteres, utgjør rundt 37 kroner per innbygger i året. Det er mindre enn prisen på en kopp kaffe på Knutepunktet kjøpesenter på Bruahagen.

Til gjengjeld handler dette om investeringer som bidrar til arbeidsplasser, skattegrunnlag, bolyst og attraktivitet for hele kommunen. Det er få kommunale tiltak som gir tilsvarende potensiell avkastning per krone for HELE næringslivet.

Bolyst er kommunal politikk – ikke pynt

Når Folland skriver at kommunen må prioritere innbyggernes tjenester først, er det lett å være enig. Men uten bolyst og næringsutvikling svekkes nettopp evnen til å finansiere disse tjenestene. Attraktive steder å besøke er ofte også attraktive steder å bo.

Bolyst er ikke et markedsføringsbegrep. Det er et strategisk virkemiddel for å:

• beholde unge mennesker
• tiltrekke kompetanse og arbeidskraft
• sikre framtidig skattegrunnlag
• skape tilflytninger og investeringer

Kommuner som slutter å investere i attraktivitet, betaler prisen senere – i form av fraflytting, lavere inntekter og svekket tjenestetilbud.

Når blir nøkternhet til næringsfiendtlighet?

Folland stiller spørsmål ved om kommunal medfinansiering er ryddig forvaltning. Det er et viktig spørsmål. Men det motsatte må også stilles: Når blir overdreven forsiktighet et hinder for utvikling?

Kommuner investerer jevnlig i næringsarealer, infrastruktur og tilrettelegging for industri og handel. Hvorfor skal reiseliv – en av våre mest arbeidsintensive næringer – behandles annerledes?

En utfordring til Høyres næringspolitikk

Sigbjørn Folland representerer Høyre, et parti som tradisjonelt har vært tydelig på verdien av privat næringsliv, lokal verdiskaping og samarbeid mellom offentlig og privat sektor. Da er det naturlig å spørre:

Hvilken Høyre-politikk er det som nå foreslås, når kommunen trekker seg bort fra et samarbeid næringen selv ber om?

Å svekke felles destinasjonsarbeid:

• reduserer konkurransekraften
• fragmenterer regionen
• og svekker viljen til private investeringer

Det er vanskelig å se dette som klassisk næringsvennlig politikk.

Dette handler om helheten

Kommunens bidrag til destinasjonsarbeid er ikke veldedighet. Det er en investering i skattegrunnlag, bolyst, arbeidsplasser og kommunens langsiktige bærekraft.

Reiselivsnæringen tar allerede en betydelig del av regningen – gjennom medlemskap, avgifter, investeringer og risiko. Kommunens bidrag er ikke en gave til én næring, men en investering i fellesskapet. Dette er ikke et valg mellom innbyggernes tjenester og reiseliv. Det er et spørsmål om langsiktig verdiskaping, bolyst og skattegrunnlag.

Det er dette helhetsperspektivet som må ligge til grunn når vi diskuterer kommunens rolle i Visit Møre og Romsdal.

Thomas Raake
– skrevet med omtanke for både innbyggerne, arbeidsplassene og framtida i Averøy

Les Sigbjørn Follands leserbrev her:

Kommunene må ikke presses til å finansiere Visit Møre og Romsdal