Nye elbiler kan gi mye angst

Alle har vel hørt om rekkeviddeangst når det gjelder nye elbiler. Da disse nymotens bilene kom var det dårlig batterikapasitet og det var langt mellom ladestasjonene. Nå er denne angsten borte, men du verden hvor mye annen angst man kan få.

Nylig måtte vi ha en leiebil da vår bil måtte på verksted. Jeg hadde nemlig våget meg inn på det store garasjeanlegget på Ski storsenter. Der er parkeringsplassene akkurat så små som de skulle være da senteret ble bygget. Nå er bilene blitt mye bredere – og det er med nød og neppe at man får parkert mellom markeringslinjene. Det store problemet i slike anlegg er at ikke alle klarer å manøvrere bilen sin ut og inn av anlegget uten å treffe en annen bil. Vår bil sto muse stille, men da vi kom tilbake for å kjøre hjem, oppdaget vi store stygge riper på skjermen både foran og bak. Den som sto for ugjerningen hadde selvsagt rømt fra stedet. Det lå ingen lapp om anger og tilståelse.

Gulltider for karroseriverkstedene

Problemet med slike skader er at man kan pent lite gjøre noe med seg selv. Derfor ble bilen kjørt til et karroseriverksted. Det er ikke gratis. Men i og med at synderen hadde stukket av satt vi selv igjen med regningen. Utenfor og inne i verkstedet sto det masse biler. Det er gode tider for karroseriverkstedene i våre dager.

Mye angst møtte meg

Men så tilbake til angsten. Vi fikk leiebil for de dagene vår bil skulle behandles. Der sto det en fin snerten hvit Volvo. Jeg hadde skrevet og signert i det vide og det brede for å få bilen klarert. Problemet oppsto da jeg skulle låse meg inn. Jeg fikk nemlig en liten brikke uten en eneste knapp å trykke på. Det var bilens nøkkel. Da jeg kom frem til bilen skjedde ingen verdens ting. Jeg gikk rundt bilen tre ganger før det plutselig hørtes en pilelyd, lysene kom på og speilene brettet seg ut. Da hadde jeg opplevd den første angsten – Hvordan komme seg inn i bilen.

Fem kjøretimer for å lære seg å gå ut og inn av bilen

Dette minner meg om en historie fra mine gymnasdager i Kristiansund for mer enn en mannsalder siden. Da hadde vi en lektor som skulle lære seg å kjøre bil. Ryktene forteller at han brukte minst fem kjøretimer bare for å lære seg å komme inn og ut av bilen. Men så var det også mye å sette seg inn i. Det var tre fotpedaler – clutch, brems og gass. Det var girspake og det var masse instrumenter som speedometer, oljetrykksmåler (bilens blodtrykk) og mye annet. Vi lo godt av historien om lektoren.

Mye angst over all elektronikk

Men nå satt jeg altså i den nye bilen. Neste problem var – hvordan starte bilen? Det gikk greit, men angsten kom da jeg skulle finne ut av - hvordan bilen skulle stoppes.

I denne bilen er det kun en stor skjerm. Der fant jeg faktisk ut at bruksanvisningen lå digitalt på skjermen Der kunne jeg trykke meg frem slik at motoren stoppet. Men det lyste fortsatt. Det skapte ny angst. Jeg kom meg ut, men lysene var fortsatt på. Den nye angsten var - hvordan jeg skulle jeg låse bilen? Og hvordan skulle lysene slukkes? Jeg forstår den som kan bli nervevrak av mindre.

Etter noen dager lærte jeg det meste, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ble helt klok på det elektroniske vidunderet av en bil. Gleden var derfor stor da jeg kunne parkere den leiebilen. Det er mye elektronikk også på vår bil. Men der har jeg i det minste en nøkkel jeg kan trykke på både for å komme ut og inn.

Forbudt med mobil, tillatt med stor skjerm

Ellers forundrer det meg at man snart kan få livstidsfengsel for å bruke en mobiltelefon når man kjører bil. Men å stirre på den store skjermen i stedet for å se på veien synes ikke å ha noen konsekvenser. Nå er mange av knappene og spakene man har blitt vant til rasjonalisert bort. Alle funksjoner er overført til skjermen. Det er ikke rart at det blir mange ulykker.

Noe var bedre før

Ellers tenker jeg tilbake på min første ordentlige bil som jeg kjøpte den dagen jeg kjørte opp på min 18-årsdag. Det nærmer seg 60 år siden. Jeg betalte 75 kroner inkludert oppkjøring og kjøretime for sertifikatet. I dag blir man nærmest ruinert for å ta førerkort. Men tilbake til den hvite folkevogna. Oppsto det et problem ble det gjerne løst om man hadde et skrujern, en skiftnøkkel eller en bit av en streng i bilen. Ofte var det nok at man hadde en reservekanne med bensin som tok 5 liter.

Den gangen var det ikke mange parkeringshus å forholde seg til. Det var ingen parkeringsvakter og man parkerte der man fant det for godt. Det er en tid som aldri kommer tilbake. Jeg kan heller ikke huske at det var noen form for angst knyttet til bilen den gangen.

Nå må man bare akseptere at man lærer så lenge man lever.

Jeg har hatt mange biler så langt i livet. Mye har skjedd med bilene opp gjennom årene. De aller fleste av bilene har jeg kjøpt av min gode venn Anton Slatlem i Kristiansund. Oppstår det et problem tar jeg en telefon til han. Det finnes jo ikke brukerhåndbøker lenger i de nye bilene. Da må jeg ringe til orakelet Anton. Da blir problemet som regel løst der og da.

Tekst: Per Helge Pedersen