– Dette er sentralisering på bekostning av de mest sårbare

Dette er enda et eksempel på en styrt sentralisering av velferden, der avstand, økonomi og effektivisering veier tyngre enn pasientenes faktiske behov.

Når du er på ditt mest sårbare, skal ikke hjelpen flyttes lenger unna

Psykisk sykdom følger ikke administrative grenser. Den kommer brått, den kan være alvorlig, og den rammer mennesker i livskriser. Da er nærhet to behandling helt avgjørende.

Psykiske helsetjenester må være tilgjengelige der folk bor. For mange pasienter er nærhet til behandling avgjørende for å kunne møte til avtaler, opprettholde kontinuitet i behandlingen og få nødvendig støtte fra familie og nettverk.

Å flytte døgnplasser fra Kristiansund til Molde betyr én ting i praksis: lengre vei til hjelp, vanskeligere tilgang, og høyere terskel for å få nødvendig behandling.

Og la oss være konkrete: Dette handler ikke bare om kilometer. Det handler om kapasitet. Det handler om færre plasser som skal dekke flere. Det betyr i praksis at det blir vanskeligere å bli lagt inn når man faktisk trenger det. Ikke fordi behovet ikke er der – men fordi systemet er presset.

I tillegg kommer alt det praktiske som ofte blir ignorert: hvordan skal folk komme seg dit? Buss som går sjelden. Lange reiser i en akutt situasjon. Egenandeler på taxi eller lignende som mange ikke har råd til. Dette er reelle barrierer i et system som allerede er vanskelig å navigere.

Resultatet kan bli alvorlig: at mennesker som burde vært innlagt, ikke blir det. Enten fordi de ikke kommer seg dit. Eller fordi det ikke er plass. Det er ikke en teknisk detalj. Det er forskjellen på å få hjelp – eller ikke.

Sentralisering er ikke nøytral politikk – det er politiske valg som rammer folk

Vi ser et mønster i norsk helsepolitikk: tjenester flyttes bort fra distriktene og samles i større enheter. Det blir solgt inn som “faglig styrking” og “effektiv drift”. Men realiteten er ofte det motsatte: mindre tilgjengelighet, mer press på akuttjenester, og svakere kontinuitet for pasientene.

Kristiansund og Nordmøre har et betydelig befolkningsgrunnlag og et klart behov for lokale spesialisthelsetjenester innen psykisk helsevern. Et sterkt og tilgjengelig DPS er viktig for forebygging, behandling og oppfølging. Sentralisering vil svekke tilbudet for innbyggerne og bidra til større geografiske forskjeller i helsetjenestene.

Dette er ikke nøytral utvikling. Det er en politisk retning – og det er de mest sårbare som betaler prisen.

Pårørende blir stående igjen med regningen

Når døgnposten flyttes lenger unna, flyttes også byrden over på pårørende. Foreldre, barn og partnere må bruke timer på reise for korte besøk. Det gjør det vanskeligere å være til stede i behandlingen – selv om alle faglige anbefalinger peker på hvor viktig pårørende er i psykisk helsevern.

Også her blir det praktisk uholdbart: buss som går sjelden, lange reiser, og en hverdag som ikke lar seg kombinere med jobb, barn eller andre forpliktelser. Resultatet er et kaldere og mer fragmentert behandlingsløp.

Forskning og fagmiljø peker i én retning: nærhet betyr noe

Det finnes solid kunnskap som viser at avstand to spesialisthelsetjenester påvirker både bruk, oppfølging og utfall. Kort sagt: jo lenger unna hjelpen er, jo færre får den – og jo senere kommer de inn i behandling.

Dette gjelder særlig ved alvorlige psykiske lidelser, der rask tilgang til døgnbehandling kan være avgjørende. Likevel velger man å gjøre hjelpen mer utilgjengelig.

Dette handler om hva slags helsetjeneste vi vil ha

Skal psykisk helsevern bygges rundt folk – eller rundt system og sentralisering? For Rødt er svaret enkelt: Tjenester skal være nær folk. Ikke flyttes bort fra dem.

Kristiansund og Nordmøre trenger ikke færre døgnplasser og lengre avstand til hjelp. De trenger et styrket psykisk helsevern – med nærhet, tilgjengelighet og stabilitet. Å flytte DPS-døgnposten til Molde er det motsatte av dette.

Det er et politisk valg. Og det er et feil valg.

Anne-Berit Røbech Heggem