Fra det nasjonale Kraftløftet til det lokale Verdiløftet

Vi har også fått et helt fastlåst debattklima, hvor det nærmest er blitt umulig å stille spørsmål uten å bli stemplet som irrelevant eller globalist. Over tid har det vokst fram en forståelse hos meg om at det trengs en helt annen inngang til omstillingen – ikke en revolusjon med nye lover og krav – men flere nødvendige grep som må forankres og styres lokalt!

Klimamål uten mening

Det er lett å sette seg høye klimamål, men vanskeligere å oppnå dem. For å kompensere for manglende resultater har vi utviklet en praksis hvor målene skjerpes – men flyttes ut i tid. Samtidig brukes de såkalte målene som argument for å bygge ut mer av alt – raskere. Etter mitt syn fører denne praksisen oss lenger og lenger vekk fra ambisjoner om lavere utslipp, god forsyningssikkerhet og levelige energikostnader.

Lokal forankring av ny kraftutbygging

I dag skjer kraftutbygging gjennom sentralt styrte prosesser, der industrielle kraftaktører analyserer vindkart og utpeker områder – ofte uten lokalkunnskap eller reell forankring. Denne tilnærmingen setter kommunene i en vanskelig situasjon, og har ført til at svært få prosjekter blir realitetsbehandlet.

Som et alternativ kan vi bruke samme anbudspraksis som er normalt for andre offentlige anskaffelser: Kommunene, med støtte fra fylkeskommunens fagmiljø, finner akseptable områder og utvikler en kravspesifikasjon for større kraftprosjekter, som så lyses ut. Slik snus prosessen på hodet. Da er det ikke lenger tilfeldig hvilken utbygger som finner seg et fjell og styrer løpet etter maksimal profitt. Det er kommunen som stiller kravene – til natur, lokalt eierskap, beredskap og verdiskaping. På den måten kan beslutningene forhåpentligvis forankres bedre – teknisk, politisk og sosialt.

Fra ringvirkningsrapporter til lokalt verdiløft

For å oppnå bedre aksept kan det stilles tydelige krav til kraftutbyggere om at både innbyggere og lokalt næringsliv faktisk får ta del i verdiskapingen. I tillegg til allerede vedtatte bidrag til kommunen, så kan andre eksempler på konkrete lokale og regionale bidrag være:

• Et fond for energieffektivisering for innbyggere i kommunen

• Avsetning av midler til et naturfond – til restaurering av naturområder på land og i sjø, her og nå – kombinert med krav om naturrestaurering når kraftproduksjonen avvikles

• Reell prioritering av lokale leverandører i anbud og kontrakter – ikke bare generelle og uforpliktende ringvirkningsanalyser

• Direkte kompensasjon til fastboende, for eksempel gjennom redusert nettleie

• En gitt kraftmengde til akseptabel pris avsatt til lokal næringsutvikling

I tillegg til bidrag fra utbygger bør Staten bidra mer, f.eks. i form av kompensasjonsordninger og bidrag til regionalt naturrestaureringsfond.

Industrikraft uten krav om å bidra

En stor andel av den nye kraften som nå etterspørres, skal brukes til datasentre, produksjon av alternativt drivstoff, batterifabrikker og elektrifisering av offshoreinstallasjoner. Så lenge vi verken kan eller vil styre hva kraften brukes til, må vi i det minste stille andre og tydeligere krav til denne type aktører – sammenlignet med industribedrifter som trenger kraft til pålagte klimakutt.

Et minimum burde være at nye storforbrukere må kunne koble seg fra nettet og produsere egen strøm i perioder med knapphet. Dette vil styrke beredskapen og fleksibiliteten i kraftsystemet – og samtidig drive fram nytenkning og utvikling på industrikraftsiden.

Mange av disse nye aktørene har i utgangspunktet gode forutsetninger for dette:

• Datasentre bygges med omfattende redundans – batteribackup, aggregater og automatisk lastflytting til andre senter ved lengre utfall

• Hydrogenfabrikker kan bruke egne brenselceller til å holde driften i gang ved behov

• Offshoreinstallasjoner har allerede gassturbiner i drift, og kan utmerket godt forsyne seg selv når det kniper på land

• Og batterifabrikker? Vel – de burde i det minste tåle en spenningssvingning eller to

Videre må det fortsatt stilles krav om utnyttelse av overskuddsvarme – men da må det samtidig legges til rette for at nødvendige investeringer i varmegjenvinning kan realiseres.

Det er de korte, ekstreme toppene i forbruk og pris som belaster systemet mest – og som igjen utløser behov for kostbar nettutbygging, høyere nettleie og kostnader for alle.

I dag kan større næringskunder frivillig velge såkalt utkoblbar tariff: De betaler lavere nettleie, mot å akseptere at strømmen kan kobles ut i korte eller lengre perioder når nettet er presset. I stedet bør vi snu på denne logikken: For nye storkunder bør utkoblbarhet være et krav, ikke et valg. Får man fordelen av tilkobling, må det bidras når det kniper.

Verdiløftet er lokalt

Det vi mangler er ikke nødvendigvis vilje. Men vi mangler tillit. Og tillit bygges nedenfra. Det må bli lettere å se nytteverdien av omstillingen – der folk bor.

Det betyr at kommuner, bedrifter og innbyggere må få reell medvirkning og kunne stille tydeligere krav – når de stiller opp og tar en for laget.

Det nasjonale Kraftløftet trenger det lokale Verdiløftet!

Plus

Plus

Hydrogenskip skal bunkre i Kristiansund: – En milepæl for sjøtransporten

To splitter nye bulkskip uten utslipp skal bygges – og Kristiansund blir en av bunkringshavnene. Nå tas et viktig steg mot en grønnere skipsfart, og det ble markert under en nylig avholdt konferanse.

Kystkrafta – nytt samarbeid for en grønnere fremtid

For å sikre en vellykket omstilling og utvikling av industrien, har initiativet Kystkrafta blitt etablert.